Jeg våknet tidlig lørdag morgen. Det var én av de dagene hvor lyset fra solen allerede lå som et mykt teppe over rommet, og luften var lun selv før klokka slo åtte. Jeg visste med én gang at dette kom til å bli en nydelig dag. Sommerfesten i Kollevågen ventet – og vi hadde fått tak i grillhuset.
Jeg tok meg god tid. Lagde kaffe, satte på litt rolig musikk, pakket ned badetøy, solkrem, pledd og kjølebag med drikke og litt snacks. Jeg hadde med meg en høyttaler og et kortstokk – bare sånn i tilfelle stemningen lå til rette for det. På vei ut døra la jeg merke til at jeg smilte for meg selv. Ingenting hastet, men alt var likevel fylt av forventning.
Jeg kom til Kollevågen tidlig, før resten av gjengen. Det var stille der ute, bare bølgeskvulp og fuglesang. Grillhuset sto der som et lite skjult paradis mellom trærne, og jeg kjente at det var godt å ha noen minutter for meg selv før alt braket løs. Jeg rigget opp pleddene, satte sekken i hjørnet, og fant roen med en flaske vann og solen i ansiktet.
Så, litt etter litt, begynte de andre å komme.
Først kom to stykker, smilende og i ferd med å pakke ut alt de hadde dratt med seg – salater, brus, chips, en bærbar høyttaler og til og med en liten Bluetooth-projektor, «i tilfelle vi blir til langt på natt». Vi lo og omfavnet hverandre som om det hadde gått måneder siden sist, selv om det bare var en uke eller to.
Etter hvert kom flere til. Noen i badetøy med håndkleet slengt over skuldra, andre med solhatt og kurver fulle av grillmat. Stemningen bygde seg opp naturlig. Noen begynte å dekke bordet, andre tente grillen, og en liten gjeng tok med seg drikke ned til vannet for et første bad.
Grillhuset fyltes med stemmer, latter og den uformelle, deilige energien som bare oppstår når gode venner møtes uten stress. Det var ikke noe program, ingen agenda – bare oss, sola, musikken og havet. Musikken fra høyttaleren blandet seg med lyden av isbiter i plastkopper og den jevne klirringen av bestikk mot papptallerkener.
Matlukten bredte seg fort – pølser, mais, grillede grønnsaksspyd, og en hjemmelaget potetsalat som forsvant på et blunk. Samtalen gikk i bølger, akkurat som havet utenfor: noen satt i dype samtaler, andre lo så de mistet pusten over gamle historier.
Senere tok noen en liten runde rundt i skogen bak grillhuset, andre la seg på svabergene med musikken i bakgrunnen. Da sola begynte å gå ned, samlet vi oss igjen i grillhuset. Lyslenkene blinket svakt, og praten gikk videre. Noen tok frem gitaren, og en stille, nesten magisk stemning senket seg.
Vi ble sittende der til langt utpå natta. Alle hadde kommet, noen sent, noen tidlig – men alle rakk å være en del av noe ekte. Og det var nettopp det som gjorde dagen så spesiell.