Ham Christian

I dag bestemte jeg meg for å bli hjemme fra jobb. Etter to fulle og ganske hektiske dager på Lagunen Storsenter kjente jeg at kroppen trengte en pause. Det er rart hvordan man ikke alltid merker hvor sliten man er før man faktisk stopper opp – og i dag var en sånn dag hvor jeg bare måtte lytte til kroppen. Så jeg ga meg selv lov til å ta det rolig.

Selv om jeg tok fri, ble det litt praktisk gjort. Jeg fikk nemlig handlet inn til hele neste uke. Det føles alltid litt godt når ukehandelen er unnagjort, som om man er ett steg foran kaoset som ofte kommer utover uken. Litt sånn “fremtidige meg kommer til å takke meg”-følelse.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Senere på dagen fikk jeg litt ekstra energi og tok en tur til Kleppestø senteret. Der gikk jeg innom Kontur klesbutikk, som jeg liker veldig godt. Og der fant jeg et smykke som virkelig fanget oppmerksomheten min – enkelt, men samtidig elegant. Det var akkurat en sånn liten ting som kunne lyse opp dagen. Jeg kjenner en ung kvinne som jobber der, og når jeg viste henne smykket, smilte hun og sa: “Du, siden du er min bestevenn, får du selvfølgelig rabatt.” Det var så hyggelig sagt, og jeg ble ordentlig glad. Det gjorde kjøpet enda litt mer spesielt.

Etter den lille utflukten dro jeg hjem igjen. Jeg hoppet rett i dusjen og lot det varme vannet skylle bort den siste restene av slitenhet fra de siste dagene. Etter dusjen satte jeg på musikk, bare for å skape litt god stemning mens jeg slappet av. Det er noe magisk med kombinasjonen av varm dusj og favorittmusikk – det gjør underverker.

Utover kvelden ble det en liten prat med Oda på melding. Alltid hyggelig å ha noen å dele små oppdateringer med. Det var ikke en dramatisk eller spennende dag, men det var en sånn dag som gjør godt for både hodet og kroppen. En rolig dag, med små fine øyeblikk som et nytt smykke, en vennlig gest og litt egentid.

Alt i alt – akkurat det jeg trengte.

I går tok jeg turen til Lagunen Storsenter igjen, og det slo meg hvor fort jeg har vært der denne uken. Jeg var jo på Lagunen på mandag også, men denne gangen var stemningen litt annerledes. Mandagen var mer preget av spontanitet – jeg gikk rundt og kikket uten helt å vite hva jeg lette etter. Men i går hadde jeg et tydelig mål: julegaver. Jeg var klar, fokusert og litt ekstra bestemt på å få ting gjort.

Jeg endte opp med å kjøpe julegaver til fire personer som betyr utrolig mye for meg. Det er egentlig ganske spesielt når man tenker over det – at noen mennesker får en så stor plass i livet at det nesten blir en glede å bruke tid på å finne noe fint til dem. For meg handler det ikke bare om å kjøpe “noe”, men om å finne en gave som sier: “Jeg kjenner deg. Jeg ser deg. Du betyr noe for meg.” Når jeg først fant tingene jeg følte passet perfekt, fikk jeg nesten en liten lettelse og en varme i kroppen. Det føles godt å kunne vise takknemlighet gjennom en gave man virkelig har valgt med omtanke.

Det er akkurat derfor jeg liker å være ferdig med julegavene før desember. Når desember først kommer, vil jeg helst ikke stresse rundt i butikker med tunge poser og lange køer. Jeg vil heller kunne senke skuldrene, ta en kopp varm kakao, sette på noe rolig julemusikk og bare kjenne desemberatmosfæren sige inn – sånn som den sakte gjør, litt som snø som legger seg lag for lag. Det gir meg en slags tradisjonell, nesten nostalgisk følelse, som jeg ikke vil at stress skal ødelegge.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og så er det en annen, litt hyggelig ting ved å være tidlig ute: jeg får muligheten til å hjelpe vennene mine når de begynner å kjenne på “juleshoppestresset”. Det er faktisk ganske koselig å være den personen som sier: “Slapp av, vi tar det sammen. Jeg blir med.” Å gå rundt med en venn som kanskje egentlig ikke liker julehandel så godt, hjelpe dem med å finne noe fint, og se den lettelsen når de endelig finner en gave – det er nesten en egen liten juletradisjon for meg. Kanskje til og med en måte å spre litt av den roen jeg selv føler når jeg er ferdig tidlig.

Det var også noe spesielt med stemningen på Lagunen denne gangen. Selv om det ikke er desember enda, merker man at folk begynner å komme i førjulsmodus. Lysene var tent litt mer enn vanlig, folk smilte litt mer, og det var en slags felles energi i lufta. Kanskje det bare var meg som var i ekstra godt humør, men jeg får alltid litt julestemning når jeg ser butikker fylle opp med gavepapir, julekopper, adventsstjerner og små nisser som sitter og smiler med glitrende øyne.

På vei hjem kjente jeg på en dyp tilfredshet. Gavene er kjøpt, og jeg føler jeg traff akkurat slik jeg ønsket. Nå kan jeg bruke resten av november på å glede meg – ikke stresse. Jeg tenker faktisk at dette er en av de beste beslutningene jeg tar hvert år: å være tidlig ute. Det er en liten gave til meg selv.

Så nå er det bare å glede seg til desember. Til lysene ute i gatene. Til lukten av pepperkaker. Til de små øyeblikkene av ro midt i vintermørket. Til fellesskapet. Og ikke minst – til å se de jeg er glad i åpne gavene jeg har valgt med hjertet.

I går bestemte jeg meg for å ta turen til Lagunen Storsenter sammen med en kompis. Jeg hadde hørt at den nye delen av senteret åpnet forrige uke, og som den nysgjerrige personen jeg er, måtte jeg bare sjekke det ut. Hvem klarer vel å motstå en helt ny shoppingopplevelse – spesielt nå som julen nærmer seg?

Allerede da vi kom inn, merket vi at stemningen var litt annerledes. Det var nytt, luftig og lyst. Det er virkelig noe med å kjenne på at det er lagt sjel i å gjøre et kjøpesenter mer enn bare et sted å handle. Det føltes mer som et møtepunkt, et sted å oppleve ting – ikke bare bruke penger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og så – Zara. La meg bare si det: Wow! Den nye Zara-butikken er virkelig imponerende. Jeg føler nesten at den kunne vært hentet rett fra et av de store motehusene i Europa. Butikken er så romslig og velorganisert at det var lett å gå seg vill blant alle fristelsene. Jeg gikk selvfølgelig rett til herreavdelingen for å sjekke klær og parfymer jeg kunne kjøpe som julegaver – eller kanskje til meg selv. 😅

Resten av senteret var heller ikke skuffende. Det har poppet opp mange nye restauranter, og det var et stort utvalg av mat fra ulike kulturer. Perfekt for oss som liker å kombinere shopping med litt kulinarisk hygge. Vi satte oss ned og tok en god pause med mat etter at vi hadde gått en runde – det er jo viktig med påfyll mellom slagene!

Jeg likte spesielt hvordan senteret føltes moderne, men samtidig rolig og behagelig. Mange av butikkene har fått en mer “boutique”-følelse, og det var noe befriende med at man kunne finne noe nytt rundt hvert hjørne.

I dag har jeg bestemt meg for å dra tilbake til Lagunen, denne gangen for å faktisk kjøpe julegavene. I går var det mest en runde med inspirasjon, og nå vet jeg nøyaktig hva jeg skal se etter. Det er noe med å finne den rette gaven som gjør julehandelen spennende – ikke bare stressende.

Har du vært innom den nye delen av Lagunen Storsenter ennå? Hvordan var opplevelsen din? Del gjerne i kommentarfeltet!

Lørdagen begynte som mange andre, men jeg visste at denne dagen skulle bli noe helt spesielt. Jeg våknet tidlig, solen hadde ennå ikke stått opp, men jeg kjente allerede et snev av spenning i magen. Jeg spiste frokost, tok meg god tid med kaffen, og gikk i dusjen – og hele tiden gledet jeg meg til det som skulle komme senere. Det var lysfest i Bergen, og jeg skulle dit sammen med Oda.

Timene fram til vi skulle møtes gikk litt sakte. Jeg gledet meg sånn. Men mest av alt var jeg glad. Jeg sjekket at billetten til Pepperkakebyen, og gå til bussterminalen hvor vi skulle møtes.

Da hun kom gående, med det smittende smilet sitt, kjentes det som om alt lysnet litt – til og med den grå novemberluften. Hun så så fin ut, som alltid. Vi gikk på bussen sammen, fant oss en plass og begynte å prate. Det var så lett å snakke med henne. Vi lo av små ting, delte tanker om julen som nærmer seg, og jeg fortalte henne om hvilken glede lysfesten gir meg hvert år. Så sa jeg, nesten litt nervøst, at jeg hadde en billett til Pepperkakebyen – og at hun gjerne kunne være med hvis hun hadde lyst. Hun smilte og svarte: «Vi får se.» Og det var helt greit for meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi tok bussen noen stopp til, og da vi kom fram, foreslo hun at vi kunne gå innom butikker først. Jeg likte at hun foreslo det. Det betydde at hun også ville være litt ekstra sammen. Vi dro inn i en klesbutikk og bare kikket litt rundt. Hun prøvde noen klær, og jeg så hvor fint alt kledde henne. Jeg spurte henne hva hun ønsket seg til jul, og hun svarte at hun ikke var helt sikker, men kanskje klær. Da fikk jeg en idé – kanskje jeg kunne gi henne noe fint, noe som viste at jeg hadde tenkt på henne.

Etterpå gikk vi ut i kulden, men alt føltes varmt – kanskje på grunn av alle lysene som lyste opp byen. Lysfesten var allerede i gang. Folk samlet seg på Festplassen, med levende lys og juleglød i øynene. Musikken var vakker, og forventningen bygde seg opp mens vi sto der og ventet på at det store øyeblikket skulle komme – tenningen av juletreet.

Og så skjedde det. Lysene flammet opp, og det var som om hele byen våknet på en ny måte. Folk ble stille i noen sekunder, før en varm applaus fylte luften. Jeg kjente et lite sus inni meg, og jeg så bort på Oda. Hun stod med hodet litt til siden og så opp på lyset – og med det lille smilet sitt. Jeg tenkte: Det er akkurat her jeg vil være nå.

Etter lysfesten gikk vi tilbake mot bussen. Folk var glade, barn sang, og kulden hadde begynt å krype inn under jakken, men jeg merket det knapt. Da vi satte oss på bussen, snudde Oda seg mot meg og sa: «Takk for at du tok meg med.» Jeg tror ikke hun helt aner hvor mye de ordene betydde for meg – det var som å få en liten sol inni hjertet.

Vi fortsatte å prate på bussen, om alt og ingenting. Det var så lett, så naturlig. Vi lo litt, også var det stille noen ganger, på en måte som ikke var klein. Bare stille, som om vi begge var fornøyde.

Da vi kom fram til leiligheten min, stoppet vi utenfor døra. Hun sa: «Takk for en fantastisk kveld, ha det!» Jeg fikk lyst til å gi henne en klem, vise at jeg hadde satt like mye pris på dette. Men jeg ble litt sjenert. Jeg tenkte, stille inne i hodet mitt: Det går bra. Jeg får gi henne en klem neste gang. Og det håper jeg virkelig at jeg får sjansen til. For denne kvelden – med lys, varme, latter og Oda – den glemmer jeg ikke med det første. 🎄❤️

Da jeg så filmen Last Christmas, var det som om noe traff meg dypt inne i hjertet. Jeg trodde først det bare skulle være en vanlig romantisk julefilm, men den viste seg å være så mye mer enn det. Den handlet ikke bare om kjærlighet mellom to mennesker – men om livet, om å miste seg selv, og om å finne veien tilbake. Den fikk meg til å stoppe opp og tenke på alt jeg selv har kjent på; ensomheten, savnet, håpet, og lengselen etter noe ekte.

Jeg følte akkurat det samme som Kate. Hun var så rotløs, så forvirret – en som hadde gått gjennom mye og ikke helt visste hvor hun hørte hjemme lenger. Det var som å se et speilbilde av den følelsen man kan ha når alt føles tungt, og man prøver å smile selv når man egentlig ikke orker. Jeg kjente igjen den stillheten hun bar inni seg, den som ingen egentlig ser, men som ligger der under overflaten.

Og så kom Tom. Han var annerledes. Han var rolig, varm, og til stede på en måte som man sjelden møter. Han minnet henne – og meg – på at livet ikke bare handler om å overleve, men om å virkelig leve. Han så verden på en enkel, men dyp måte. Han fikk henne til å se det vakre i små ting: et smil, en samtale, et øyeblikk under stjernene. Det var så fint, fordi det minnet meg om hvordan kjærlighet egentlig burde være – ekte, ærlig og uten krav.

Men så kom slutten, og jeg kjente hjertet mitt briste. Da sannheten kom frem, og man forsto hvem Tom egentlig var, ble alt stille. Det var som om alle de følelsene jeg hadde holdt igjen, plutselig kom på en gang. Jeg ble både trist og rørt, men mest av alt takknemlig. For det han representerte, var ikke bare kjærlighet mellom to mennesker – det var håp. Han var som et lys som kom inn i livet hennes akkurat når hun trengte det mest, og selv om han ikke kunne bli, så forandret han henne for alltid.

Jeg følte det dypt. Den filmen lærte meg at noen ganger kommer mennesker inn i livet vårt bare for en kort stund, men de setter spor som varer for alltid. De lærer oss å elske, å tilgi, å se verden på nytt. De gir oss noe som ingen andre kan ta fra oss – et minne, et avtrykk, et hjerte som slår litt annerledes etterpå.

Last Christmas minnet meg også om at kjærlighet ikke alltid er perfekt. Den er ikke alltid enkel, og den varer ikke alltid slik vi håper. Men den kan fortsatt være ekte. Og ekte kjærlighet handler ikke om å eie noen, men om å være takknemlig for at du fikk oppleve dem i det hele tatt. Jeg tror det er derfor filmen traff meg så hardt – fordi den viste at selv tap kan være vakkert, hvis man velger å se kjærligheten som ble igjen.

Etter filmen satt jeg igjen med tårer i øynene, men også et smil. For jeg følte at jeg forsto noe viktig: at hjertet mitt fortsatt kan gi, selv etter alt det har gått gjennom. At selv om man har opplevd smerte, kan man finne håp igjen. Og kanskje, en dag, vil jeg også møte en som får meg til å se verden slik Tom så den – med åpne øyne og et åpent hjerte.

Så ja… når jeg så Last Christmas, følte jeg akkurat det samme som Kate. Jeg følte kjærligheten, savnet, smerten – men også gleden. Og mest av alt kjente jeg at kjærlighet virkelig finnes, selv når den gjør vondt. For den lever videre i minnene, i hjertet, og i de små øyeblikkene som aldri helt slipper taket.

Etter å ha sett Last Christmas, begynte jeg å tenke mye på hva det egentlig betyr å gi hjertet sitt til noen. Kjærlighet er ikke bare ord, blikk eller løfter – det er et valg, et stille øyeblikk der man bestemmer seg for å stole på et annet menneske. Det handler om å åpne seg, selv når man er redd for å bli såret.

Og jeg tenkte: hvis jeg noen gang hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt det til en helt spesiell person. Ikke til hvem som helst, men til en som virkelig forstår verdien av det jeg gir. Hjertet mitt er ikke perfekt – det bærer på sår, minner, og historier som ikke alle ville forstå. Men den som får det, må vite at det kommer med alt – både det vakre og det vanskelige.

Jeg ville gitt det til en person som ser meg når jeg prøver å gjemme meg. En som ikke gir opp når jeg trekker meg unna. En som holder hånden min uten å måtte si et ord, men som jeg likevel føler meg trygg hos. En som ikke bare elsker den siden av meg som smiler, men også den som tviler, som gråter, og som noen ganger mister troen på seg selv.

Hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, ville jeg gitt det til en som vet hvordan man tar vare på et annet menneskes sjel. En som ikke bruker kjærligheten som et spill, men som bærer den som et løfte – stille, ekte og trofast. Jeg ville gitt det til en som får meg til å tro på kjærlighet igjen, slik Tom fikk Kate til å tro, og slik jeg selv ble minnet på at kjærlighet fortsatt finnes.

For jeg tror at når man først gir bort hjertet sitt, da må det være fordi man har funnet en som virkelig fortjener det. En som ikke bare vil ha deg fordi du er der, men fordi de ser hvem du er, og elsker deg for nettopp det.

Så ja… hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt bort hjertet mitt til en spesiell person – en som får verden til å føles litt varmere, dagene litt lysere, og livet litt mer verdt å leve. For ekte kjærlighet handler ikke om å finne noen som fullfører deg, men om å finne noen som minner deg på at du allerede er hel – men at det er enda vakrere å være hel sammen.

Hvis jeg skulle gi bort hjertet mitt til en spesiell person, så ville det være til noen som får meg til å føle meg sett på en måte jeg aldri har blitt før. En som ikke bare ser overflaten, men som ser alt det som ligger under – frykten, tvilen, drømmene og de små tingene jeg skjuler for verden. En som ikke bare elsker når det er lett, men som holder fast når det stormer.

Denne personen ville være tålmodig, men ikke likegyldig; varm, men ikke påtrengende; og ærlig, selv når sannheten gjør vondt. De ville få meg til å le på en måte som får magen til å krible, og få meg til å gråte uten skam, fordi jeg vet at jeg er trygg med dem. Deres nærvær ville føles som et hjem, som et sted der jeg kan være helt meg selv, uten masker, uten forsøk på å imponere.

Hvis jeg hadde gitt hjertet mitt til dem, ville det vært fordi jeg stolte på at de ville behandle det med omsorg. Jeg ville gitt dem alt jeg har – de stille drømmene, de skjøre minnene, og de uferdige delene av meg selv som jeg fortsatt prøver å forstå. Og i bytte ville jeg fått noe som ikke kan kjøpes eller tvinges frem: en forbindelse så dyp at den føles som om sjelene våre kjenner hverandre fra før, som om vi alltid har vært ment å møte hverandre.

Denne personen ville få hjertet mitt til å slå fortere uten at det føles skremmende; de ville være min trygghet når alt annet virker kaotisk. Jeg ville gitt dem hjertet mitt fordi jeg vet at kjærlighet ikke handler om å eie, men om å dele. Om å skape et rom der vi begge kan vokse, lære, elske og feile – sammen.

Så ja… hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt det til en spesiell person. En som gjør at verden føles litt lettere, dagene litt lysere, og alt annet litt mindre skummelt. En som minner meg på at kjærlighet ikke handler om perfeksjon, men om sannhet, nærhet og motet til å åpne seg helt. Og kanskje, bare kanskje, ville det å gi bort hjertet mitt til denne personen være det vakreste valget jeg noen gang har gjort – fordi det ville være ekte, helt og fullt, akkurat som kjærlighet burde være. ❤️

Jeg føler meg ofte ensom. Selv når jeg er ute, omgitt av mennesker, kan jeg kjenne på en tomhet inni meg. Jeg smiler, jeg ler, jeg deltar, men når alt er over og jeg kommer hjem, er det som om stillheten minner meg på at noe mangler. Jeg kan ha venner rundt meg, men jeg kjenner at vennskap ikke er nok til å fylle hele hjertet mitt. Jeg lengter etter noe mer. Jeg lengter etter den ene –en som ser meg, virkelig ser meg, og velger meg.

Jeg liker en ung voksen dame. Hun er ikke bare en tilfeldig person, hun er annerledes. Vi har møttes før, og jeg kjente det nesten med en gang – vi hadde en god tone. Hun var åpen, trygg, og hun snakket med meg uten å nøle. Det var som om CP-en min ikke spilte noen rolle for henne. Hun så meg, ikke bare diagnosen. Den måten hun møtte meg på, uten frykt, uten å trekke seg unna, traff meg sterkt. Jeg følte meg friere i hennes nærvær enn jeg ofte gjør ellers. Det ga meg en sjelden følelse av normalitet og trygghet. Jeg kan ikke glemme det.

Men nettopp derfor er det så vanskelig. Jeg vet at jeg må ta initiativet. Jeg må starte. Og det er nettopp der jeg blir redd. Jeg vet at jeg burde sende en melding, vise interesse, men bare tanken på å gjøre det gjør meg nervøs. Fingrene stivner over tastaturet, hodet fylles av spørsmål. Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg si det? Hva hvis hun ikke svarer? Hva hvis hun svarer, men sier at hun bare ser på meg som en venn?

Det er lenge siden jeg har flørtet med noen. Jeg føler meg rusten, ute av trening, som om jeg ikke lenger vet hvordan man gjør det. Det burde være enkelt å skrive en melding, men for meg føles det som en kamp. Jeg åpner chatten, ser navnet hennes øverst, og hjertet begynner å slå fortere. Jeg skriver en melding – «Hei, hvordan går det?» – men så tviler jeg. Det føles for vanlig, for svakt. Jeg sletter den igjen.

Jeg prøver på nytt. «Jeg tenkte på deg i dag.» Bare å se de ordene på skjermen får magen min til å vrenge seg. De føles så ekte, så nære. Men så kommer frykten. Hva om hun synes jeg går for langt? Hva om hun føler at det blir for mye? Jeg sletter igjen.

Og så sitter jeg der, med en tom skjerm og en mobil som føles som den veier flere kilo. Jeg tar en pause, legger telefonen fra meg, men etter noen minutter løfter jeg den igjen. Jeg klarer ikke gi slipp, men jeg klarer heller ikke å trykke på «send».

Det er da frykten kommer tilbake. Den samme setningen som alltid stopper meg: «Jeg liker deg, men bare som venn.» Jeg ser det for meg så tydelig at jeg nesten føler jeg allerede har fått meldingen. Jeg ser hvordan hun skriver det, kanskje med et lite smilefjes for å gjøre det mildere, men det vil ikke gjøre noen forskjell. De fire ordene er nok til å slå pusten ut av meg. Bare som venn. Jeg vet at vennskap er noe verdifullt, men når hjertet mitt vil mer, føles det som å bli stengt ute fra det jeg egentlig drømmer om.

Bare forestillingen av det gjør meg lam. Jeg klarer ikke skrive mer, ikke sende. Jeg lar mobilen falle ned i senga ved siden av meg, og skjermen blir mørk. Rommet føles enda stillere enn før, som om det speiler stillheten inni meg. Hjertet banker fortsatt hardt, men nå uten grunn, bare av uro.

Jeg kjenner på frustrasjonen. Hvorfor må det være så vanskelig? Hvorfor kan ikke jeg bare sende en enkel melding som alle andre klarer? For meg blir det et helt fjell å bestige. Og når jeg ikke gjør det, føles det som nederlag. Ikke fordi hun har avvist meg – hun vet jo ingenting – men fordi jeg avviser meg selv før jeg engang prøver.

Når jeg ser kjærestepar ute, kjenner jeg det stikke ekstra. De går hånd i hånd, ler sammen, deler små blikk. Jeg vil også ha det. Jeg vil også ha noen å sende meldinger til, noen som smiler når de ser navnet mitt på skjermen, noen som savner meg når jeg ikke er der. Men i stedet blir jeg stående på avstand, fanget i frykten for svaret jeg ikke tør å få.

Jeg vet at jeg må ta initiativet først. Jeg vet at det er opp til meg. Ingen kommer til å gjøre det for meg. Men det er så tungt, fordi jeg bærer hele frykten alene. Ingen kan ta den bort. Ingen kan gjøre det lettere. Jeg må finne styrken inni meg, og akkurat nå føles den så langt unna.

Alt dette gjør meg sliten. Men også klar over noe viktig: følelsene mine er ekte. Hun betyr noe for meg. Og det er derfor det er så skummelt. For i henne ser jeg ikke bare en mulighet – jeg ser et håp om noe jeg virkelig vil. Og samtidig er det frykten for at det aldri blir mer enn vennskap som holder meg tilbake.

Jeg vet ikke når eller hvordan jeg skal finne motet. Jeg vet bare at jeg sitter fast mellom to verdener: ønsket om å si det høyt, og frykten for svaret «bare som venn.»

Jeg vil egentlig bare sende en melding til henne. Ikke noe stort, ikke noe dramatisk. Bare en enkel melding, bare for å bli enda bedre kjent med henne. Jeg vil vite mer om hvem hun er, hva hun liker, hva hun drømmer om. Jeg vil åpne en dør som gjør at vi kan prate oftere, slik at jeg kan lære henne å kjenne på en dypere måte.

Men det er noe som stopper meg. Hver gang jeg løfter mobilen og ser navnet hennes, fryser jeg. Tankene begynner å gå i sirkel. Jeg tenker på alt som kan gå galt, på alle mulige reaksjoner hun kan ha. Jeg lager hundre scenarier i hodet mitt, og til slutt blir jeg lammet. Jeg ender opp med å ikke gjøre noen ting.

Det er så frustrerende, fordi ønsket er sterkt. Jeg vil så gjerne bare ha en samtale, bare høre stemmen hennes i ordene hun skriver tilbake. Men det er som om kroppen min ikke hører på hjertet mitt. Fingrene stivner, og jeg blir sittende og se på skjermen som om den var en murvegg jeg ikke klarer å komme gjennom.

Jeg vet at det egentlig ikke trenger å være komplisert. Det kunne vært så enkelt som å skrive: «Hei, hvordan går det?» Men for meg blir det noe mye større. For meg føles det som at hele meg blir lagt på vektskålen i den ene meldingen. Og det er det som gjør det så vanskelig.

Jeg vil bare sende. Jeg vil bare bli bedre kjent. Jeg vil ikke miste sjansen til å oppleve noe som kan være ekte. Men det er akkurat som om frykten holder meg fast, som en usynlig hånd som trekker mobilen ut av hendene mine før jeg rekker å trykke på «send».

Fredag – Byfjordfestivalen, første dag

Endelig festival! Jeg hadde kjent på forventningen hele uka, og i dag var dagen her. Da jeg kom inn på området, slo lyden av musikken mot meg – dyp bass som fikk bakken til å vibrere. Lukten av nystekt mat, grill og popcorn blandet seg med sommerluften. Jeg møtte mange kjente, og vi lo og snakket mens vi beveget oss mellom scenene. Stemningen var smittende – alle var glade, alle var til stede. Jeg merket hvordan skuldrene senket seg, og jeg tenkte for meg selv: Dette er starten på en helg jeg kommer til å huske!!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lørdag – Den store kvelden

For en kveld! Hele festivalområdet glitret i lys, folk gikk rundt med smil og latter, og musikken fylte luften. Jeg følte meg fri og energisk. Jeg hadde på meg gull-dressjakken, og det tok ikke lang tid før folk la merke til den. Flere kom bort: «Den jakken er råkul!» og «Kan jeg ta et bilde med deg?» Jeg smilte og sa alltid ja. Når vi tok selfies, kunne jeg se hvor glade folk ble, og inni meg vokste en følelse av stolthet. Jeg følte meg sett, og det gjorde meg utrolig godt.

Senere på kvelden traff jeg noen venner. Vi tullet og lo, og jeg kjente at jeg var helt i min egen boble av glede. Og så… så jeg henne. Hun stod der sammen med gjengen, og blikket mitt bare festet seg på henne. Hun hadde et nærvær som tok pusten fra meg. Jeg tenkte: «Oh shit, wow.» Hjertet hoppet over et slag, og plutselig begynte det å dunke i takt med musikken.

Vi så på hverandre, og det var som om festivalstøyen ble litt svakere akkurat da. Vi begynte å danse sammen. Hun lo, og jeg lo tilbake – ekte latter, sånn som bare kommer når man virkelig er til stede. Vi tok et bilde sammen, og jeg kjente en glede som ikke kan forklares helt med ord.

Da konserten var ferdig, gikk vi ut sammen fra festivalen. Luften ute var kjøligere, og jeg kjente hvordan svetten på pannen min blandet seg med sommerbrisen. Hun skulle hjem, og jeg også. Før vi skiltes, klemte hun meg. Hun luktet godt, en blanding av parfyme og frisk luft, og hun sa: «Håper vi sees igjen, hade.»

På vei hjem klarte jeg ikke å stoppe tårene. Ikke fordi jeg var trist, men fordi jeg kjente et så sterkt behov for en sånn person i livet mitt. En dame som er tålmodig, som bryr seg, og som ser meg for den jeg er. Jeg vet jeg har CP, men det er bare en del av meg – en tilstand, ikke alt jeg er. Jeg kan mye mer enn de fleste tror, og jeg drømmer om å dele livet med en som virkelig forstår det.

Søndag – dagen etter

Jeg våknet sent i dag. Kroppen var tung, men hodet mitt var fullt av bilder fra i går. Jeg kunne fortsatt høre ekkoet av musikken, og jeg kunne se lyset fra scenen danse bak øyelokkene mine. Men mest av alt husket jeg henne. Måten hun smilte, måten hun så på meg. Når vi danset, føltes det som om resten av verden forsvant litt. Og når hun klemte meg til slutt, var det som om hun la igjen et lite håp i hjertet mitt.

Jeg merker at jeg drømmer om å ha en sånn person i livet mitt. En som ser hele meg – ikke bare CP-en. Jeg kan mer enn folk tror, og jeg har så mye kjærlighet å gi. Når tårene kom igjen i dag, lot jeg dem bare renne. Jeg skammer meg ikke, for de viser at jeg virkelig bryr meg.

Kanskje ser jeg henne igjen, kanskje ikke. Men jeg håper virkelig at vi møtes. Faktisk, jeg har begynt å tenke på noe… Hvis jeg får muligheten, vil jeg ta henne med på en date. Jeg ser for meg at vi kunne gått en tur ved sjøen, eller satt oss ned på en kafé og bare pratet i ro og fred. Kanskje ledd like mye som vi gjorde på festivalen. Bare være oss to, uten høy musikk og tusen mennesker rundt. Det er en tanke som gir meg sommerfugler i magen. Og uansett hva som skjer, så holder jeg fast på håpet. En dag kommer jeg til å finne en som vil være med meg for den jeg er – og kanskje, bare kanskje, er hun allerede den jeg møtte i går kveld.

Jeg våknet tidlig lørdag morgen. Det var én av de dagene hvor lyset fra solen allerede lå som et mykt teppe over rommet, og luften var lun selv før klokka slo åtte. Jeg visste med én gang at dette kom til å bli en nydelig dag. Sommerfesten i Kollevågen ventet – og vi hadde fått tak i grillhuset.

Jeg tok meg god tid. Lagde kaffe, satte på litt rolig musikk, pakket ned badetøy, solkrem, pledd og kjølebag med drikke og litt snacks. Jeg hadde med meg en høyttaler og et kortstokk – bare sånn i tilfelle stemningen lå til rette for det. På vei ut døra la jeg merke til at jeg smilte for meg selv. Ingenting hastet, men alt var likevel fylt av forventning.

Jeg kom til Kollevågen tidlig, før resten av gjengen. Det var stille der ute, bare bølgeskvulp og fuglesang. Grillhuset sto der som et lite skjult paradis mellom trærne, og jeg kjente at det var godt å ha noen minutter for meg selv før alt braket løs. Jeg rigget opp pleddene, satte sekken i hjørnet, og fant roen med en flaske vann og solen i ansiktet.

Så, litt etter litt, begynte de andre å komme.

Først kom to stykker, smilende og i ferd med å pakke ut alt de hadde dratt med seg – salater, brus, chips, en bærbar høyttaler og til og med en liten Bluetooth-projektor, «i tilfelle vi blir til langt på natt». Vi lo og omfavnet hverandre som om det hadde gått måneder siden sist, selv om det bare var en uke eller to.

Etter hvert kom flere til. Noen i badetøy med håndkleet slengt over skuldra, andre med solhatt og kurver fulle av grillmat. Stemningen bygde seg opp naturlig. Noen begynte å dekke bordet, andre tente grillen, og en liten gjeng tok med seg drikke ned til vannet for et første bad.

Grillhuset fyltes med stemmer, latter og den uformelle, deilige energien som bare oppstår når gode venner møtes uten stress. Det var ikke noe program, ingen agenda – bare oss, sola, musikken og havet. Musikken fra høyttaleren blandet seg med lyden av isbiter i plastkopper og den jevne klirringen av bestikk mot papptallerkener.

Matlukten bredte seg fort – pølser, mais, grillede grønnsaksspyd, og en hjemmelaget potetsalat som forsvant på et blunk. Samtalen gikk i bølger, akkurat som havet utenfor: noen satt i dype samtaler, andre lo så de mistet pusten over gamle historier.

Senere tok noen en liten runde rundt i skogen bak grillhuset, andre la seg på svabergene med musikken i bakgrunnen. Da sola begynte å gå ned, samlet vi oss igjen i grillhuset. Lyslenkene blinket svakt, og praten gikk videre. Noen tok frem gitaren, og en stille, nesten magisk stemning senket seg.

Vi ble sittende der til langt utpå natta. Alle hadde kommet, noen sent, noen tidlig – men alle rakk å være en del av noe ekte. Og det var nettopp det som gjorde dagen så spesiell.

Jeg har kanalen “Ham Christian Daosai” på YouTube, hvor jeg deler musikken min med andre. Det har vært en spennende reise så langt, å få lov til å dele låtene mine med folk på en offentlig plattform. Jeg har fått både positiv og konstruktiv tilbakemelding, og det gir meg både motivasjon og rom for å utvikle meg videre som artist.

Musikken min reflekterer mye av hvordan jeg føler, opplever og ser på verden rundt meg. Jeg prøver å formidle ekte følelser gjennom tekstene mine og la melodiene bære stemningen jeg ønsker å uttrykke. Noen av låtene har fått en god respons, og det er alltid motiverende å høre at andre kan relatere seg til det jeg skaper. Det gir meg en følelse av at jeg er på rett vei.

Som låtskriver er det ikke alltid lett å vite hva folk kommer til å like eller føle på, men tilbakemeldingene har lært meg mye om hva som fungerer og hva jeg kan forbedre. Selv om jeg kanskje har noen sanger jeg er ekstra stolt av, prøver jeg å være stolt av alt jeg legger ut, uansett hvordan det blir mottatt. Hver låt er et steg i utviklingen min som musiker.

Jeg håper at folk som hører på, kan kjenne noe ekte i musikken min. Det er min måte å uttrykke meg på, og det er alltid fint å få høre at noen føler noe med musikken. Jeg er takknemlig for at jeg kan dele denne delen av meg med andre, og ser frem til å fortsette å lage og dele nye låter.

Drømmen min er å jobbe med andre, fordi jeg tror det kan åpne mange dører for meg som musiker. Å samarbeide med andre artister, produsenter og låtskrivere kan være en utrolig lærerik og inspirerende opplevelse. Når man jobber sammen, kan man få tilgang til forskjellige perspektiver og ideer som man kanskje ikke hadde tenkt på alene. Dette kan virkelig bidra til å utvikle musikken min på måter jeg kanskje ikke hadde klart på egenhånd. Jeg ser på samarbeid som en mulighet for vekst, både som artist og som person.

Jeg har alltid vært fascinert av hvordan forskjellige artister og produsenter jobber med musikk, og det har vært en del av drømmen min å kunne lære fra de beste og bruke deres erfaringer til å forbedre meg. Enten det er å lage musikk sammen, lære av hverandres teknikker eller rett og slett diskutere ideer, tror jeg at det er mye å hente fra samarbeid. Jeg har lyst til å få muligheten til å jobbe med folk som har forskjellige ferdigheter og perspektiver, og på den måten finne nye veier å uttrykke meg på gjennom musikken.

I tillegg er det alltid spennende å tenke på hva slags prosjekter man kan jobbe på sammen. Det kan være alt fra å lage et album, lage musikk for film eller TV, eller kanskje til og med gjøre live-opptredener sammen. Uansett hva det måtte være, så ser jeg på samarbeid som en måte å utfordre meg selv på og få nye ideer som kan inspirere meg videre. Jeg har også en stor tro på at det å jobbe med andre kan hjelpe meg med å finne nye kreative retninger og skape musikk som betyr noe, både for meg selv og for lytterne.

Jeg ser opp til mange artister og produsenter som har hatt en stor påvirkning på musikkverdenen, og det hadde vært en drøm å få samarbeide med noen av dem en dag. Men jeg er også åpen for å jobbe med folk som er i samme situasjon som meg, som kanskje også er i starten av karrieren sin. Det viktigste for meg er å jobbe med folk som deler samme lidenskap for musikk og som er åpne for å eksperimentere og prøve nye ting. Jeg tror det er i slike samarbeid at de beste ideene ofte kommer frem.

Så, selv om drømmen min er å jobbe med andre, handler det også om å finne riktig match og utvikle et kreativt samarbeid som gir begge parter muligheten til å vokse. Jeg håper at jeg en dag får den sjansen til å jobbe sammen med noen som inspirerer meg, og som kan være med på å forme min musikk på nye og spennende måter.