Ham Christian

Dette er et spørsmål jeg har båret på lenge.
Ikke bare fordi jeg liker konseptet Kjærlighet gjør blind, men fordi spørsmålet i seg selv sier mye om hvordan vi ser på kjærlighet, funksjonsnedsettelser og hvem som «får lov» til å drømme høyt.

Jeg har cerebral parese. Det er en del av livet mitt, en del av kroppen min – men det er ikke hele meg. Likevel har jeg ofte kjent på følelsen av at akkurat dette kan være nok til at dører lukkes før de i det hele tatt åpnes.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når kjærlighet blir noe man tviler på om man fortjener

Mange med funksjonsnedsettelser vokser opp med usagte begrensninger. Ikke fordi vi ikke har følelser, men fordi samfunnet ofte behandler oss som om kjærlighet er noe ekstra – noe vi skal være «heldige» om vi får oppleve.

Jeg har kjent på den tanken selv:
Er jeg for annerledes? For mye? For krevende?

Men jo eldre jeg blir, jo mer forstår jeg at disse tankene ikke handler om meg – de handler om forventninger som er for snevre.

Hva Kjærlighet gjør blind egentlig handler om

Konseptet i Kjærlighet gjør blind er enkelt, men kraftfullt:
To mennesker blir kjent med hverandre uten å se hverandre. Ingen kropp, ingen fasade, ingen forutinntatte meninger. Bare stemme, personlighet, humor, sårbarhet og ærlighet.

Og nettopp derfor stiller jeg spørsmålet:
Hvis kjærlighet virkelig gjør blind – hvorfor skulle cerebral parese være en hindring?

Cerebral parese påvirker hvordan jeg beveger meg, ikke hvordan jeg føler. Den påvirker ikke evnen min til å lytte, forstå, støtte, elske, krangle, vokse eller forplikte meg til et annet menneske.

Kjærlighet er ikke én type kropp

TV og populærkultur har lenge presentert kjærlighet som noe som skjer mellom like kropper. Sunne, raske, feilfrie kropper. Men virkeligheten er mye bredere enn som så.

Kjærlighet finnes:

mellom mennesker med ulike forutsetninger

i kropper som ikke følger normen

i liv som krever tilrettelegging og tålmodighet

Og ofte er det nettopp der kjærligheten blir sterkest.

Å bli sett som hel, ikke som diagnose

Det jeg ønsker – enten det er i et datingprogram eller i livet generelt – er ikke å bli redusert til diagnosen min. Jeg ønsker å bli sett som et helt menneske.

Ja, jeg har cerebral parese.
Men jeg er også:

et menneske med humor

et menneske som verdsetter både venner og kjæreste i livet

et menneske som drømmer om fremtiden

et menneske som ønsker nærhet, intimitet og ekte kjærlighet

Diagnosen min er bare én del av historien.

Representasjon kan forandre mer enn vi tror

Hvis et program som Kjærlighet gjør blind virkelig vil vise at kjærlighet ikke handler om utseende, burde også mangfold i kropp være en naturlig del av konseptet.

Når mennesker med funksjonsnedsettelser får plass på skjermen:

får andre mot til å drømme

normaliseres det som lenge har vært usynlig

flyttes fokus fra begrensning til menneskelighet

Det handler ikke om å «være modig».
Det handler om å være ekte.

Så, kan jeg være med?

Ja – jeg kan være med.

Spørsmålet er heller om samfunnet, TV-bransjen og seerne er klare for å utvide bildet av hva kjærlighet ser ut som.

For kjærlighet er ikke redd for funksjonsnedsettelser.
Kjærlighet er redd for å ikke bli valgt, sett eller forstått – akkurat som alle mennesker er.

Og kanskje er det nettopp derfor dette spørsmålet er så viktig å stille.

For kjærlighet gjør ikke bare blind.Den gjør oss mer åpne, mer ærlige – og mer menneskelige.

Jeg har så mange tanker i hodet at det nesten føles som et ekko rom inni meg. De slår mot hverandre som bølger, går i sirkel, kommer tilbake sterkere enn før. Og uansett hvor tankene starter, ender de alltid opp på samme sted: henne. Det er som om hun har tatt bolig i tankene mine uten å vite det, som om hver lille ting jeg gjør minner meg om henne på en eller annen måte.

Jeg liker henne. Det er sant. Ikke på en overfladisk måte, ikke bare fordi hun er fin eller fordi vi har gode samtaler. Det er dypere enn det. Det er ekte, det er varmt, og det sitter i meg hele tiden – som en følelse jeg ikke klarer å slippe uansett hvor mye jeg prøver å late som. Og likevel… klarer jeg ikke å si det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er den følelsen av at noe stopper meg i siste sekund. Jeg kan sitte og tenke: “Ok, nå skal jeg si det. Nå tar jeg steget. Nå sier jeg hva jeg føler.” Men når øyeblikket kommer – når jeg faktisk snakker med henne, eller når jeg åpner meldingen for å skrive – så forsvinner motet. Det er som om hjertet mitt trekker i nødbremsen og sier: “Vent litt. Ikke nå. Ikke enda.”

Og ironisk nok gjør det bare at alt blir vanskeligere. Jeg vet at jeg kan miste sjansen min hvis jeg aldri sier noe. Jeg føler det mer og mer, som om tiden prøver å hinte til meg: Du må våge før det er for sent. Det er rart hvordan vi mennesker ofte er mer redd for det som aldri skjer, enn for det som kan gå galt. Jeg er ikke mest redd for at hun ikke liker meg tilbake – jeg er redd for at jeg en dag skal sitte og angre på at jeg aldri prøvde.

Det som gjør alt enda sterkere, er at vi skriver meldinger. Og det er koselig – ikke bare litt, men sånn skikkelig koselig. Det er samtaler som får meg til å smile uten at jeg legger merke til det. Små ting hun sier som gjør at hjertet mitt tar et lite hopp. Det kan være alt fra at hun sender en morsom kommentar, til at hun skriver noe snilt, til at samtalen går lett, naturlig, som om vi forstår hverandre uten å prøve.

Og jeg elsker de øyeblikkene. Hver melding. Hvert svar. Hver lille samtale som får meg til å føle at det er noe spesielt der.

Men samtidig gjør det at jeg blir redd. For jeg liker den tryggheten vi har i meldinger. Jeg liker at det er avslappet og fint mellom oss. Jeg liker at vi kan snakke uten at det blir kleint. Og et sted i meg er det en frykt som sier: Hva hvis jeg ødelegger denne gode stemningen? Hva hvis alt blir annerledes hvis jeg sier det jeg virkelig føler?

Så jeg holder det inne. Og i stedet for å være ærlig med henne, snakker jeg om henne til vennene mine. De aller beste vennene mine vet mer om følelsene mine enn hun gjør. De vet hvordan hun får meg til å smile. Hvordan jeg analyserer hver lille melding. Hvordan jeg kan bli glad av å bare se navnet hennes på skjermen. Hvordan jeg blir stressa når jeg skal svare fordi jeg vil skrive noe bra, noe riktig, noe som ikke høres teit ut.

Vennene mine kjenner hele historien. De er tålmodige, de hører på meg, de støtter meg. Noen av dem sier: “Si det til henne, mann. Hva er det du venter på?” Og jeg skulle ønske jeg hadde et enkelt svar. Jeg skulle ønske jeg kunne si: “Jeg gjør det i morgen.” Men sannheten er at frykten min ikke er enkel. Den er sammensatt. Den er blandet av håp, nervøsitet, forventning, usikkerhet og et lite fnugg av mot som ikke helt vet hvordan det skal vokse.

For når jeg er alene, vet jeg hva jeg føler. Når jeg snakker med vennene mine, er jeg ærlig. Når jeg skriver, renner tankene ut i lange setninger. Men når det kommer til henne… blir jeg stille. Selv om hjertet mitt skriker at jeg burde si noe.

Og kanskje er det det som gjør vondt. Ikke følelsene, men stillheten. Ikke risikoen for avvisning, men risikoen for aldri å vite. For hvis jeg aldri sier noe, mister jeg sjansen. Ikke fordi hun “forsvinner” fra livet mitt, men fordi jeg aldri våget. Fordi jeg lot frykten vinne over håpet. Fordi jeg lot et øyeblikk som kunne vært stort, gå meg forbi.

Kanskje det ikke handler om perfekte ord. Kanskje det ikke finnes et perfekt øyeblikk heller. Kanskje alt handler om å våge – akkurat som jeg våger å sende henne meldinger, selv når jeg er nervøs. Kanskje det handler om å stole på at det vi har, det koselige vi deler, kan være sterkt nok til å tåle sannheten.

Jeg vet én ting: følelsene mine er ekte. Og jeg vet også at det gjør mer vondt å holde dem inne enn å si dem. Kanskje jeg ikke trenger å si alt på én gang. Kanskje det holder å ta et lite skritt. Kanskje det begynner med at jeg lar hjertet mitt få litt mer plass enn frykten.

For det er én setning som følger meg uansett hvor jeg går:
Hvis jeg aldri sier noe, mister jeg sjansen.
Og jeg vil ikke miste den. Ikke denne gangen. Ikke henne.

I dag bestemte jeg meg for å bli hjemme fra jobb. Etter to fulle og ganske hektiske dager på Lagunen Storsenter kjente jeg at kroppen trengte en pause. Det er rart hvordan man ikke alltid merker hvor sliten man er før man faktisk stopper opp – og i dag var en sånn dag hvor jeg bare måtte lytte til kroppen. Så jeg ga meg selv lov til å ta det rolig.

Selv om jeg tok fri, ble det litt praktisk gjort. Jeg fikk nemlig handlet inn til hele neste uke. Det føles alltid litt godt når ukehandelen er unnagjort, som om man er ett steg foran kaoset som ofte kommer utover uken. Litt sånn “fremtidige meg kommer til å takke meg”-følelse.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Senere på dagen fikk jeg litt ekstra energi og tok en tur til Kleppestø senteret. Der gikk jeg innom Kontur klesbutikk, som jeg liker veldig godt. Og der fant jeg et smykke som virkelig fanget oppmerksomheten min – enkelt, men samtidig elegant. Det var akkurat en sånn liten ting som kunne lyse opp dagen. Jeg kjenner en ung kvinne som jobber der, og når jeg viste henne smykket, smilte hun og sa: “Du, siden du er min bestevenn, får du selvfølgelig rabatt.” Det var så hyggelig sagt, og jeg ble ordentlig glad. Det gjorde kjøpet enda litt mer spesielt.

Etter den lille utflukten dro jeg hjem igjen. Jeg hoppet rett i dusjen og lot det varme vannet skylle bort den siste restene av slitenhet fra de siste dagene. Etter dusjen satte jeg på musikk, bare for å skape litt god stemning mens jeg slappet av. Det er noe magisk med kombinasjonen av varm dusj og favorittmusikk – det gjør underverker.

Utover kvelden ble det en liten prat med Oda på melding. Alltid hyggelig å ha noen å dele små oppdateringer med. Det var ikke en dramatisk eller spennende dag, men det var en sånn dag som gjør godt for både hodet og kroppen. En rolig dag, med små fine øyeblikk som et nytt smykke, en vennlig gest og litt egentid.

Alt i alt – akkurat det jeg trengte.

I går tok jeg turen til Lagunen Storsenter igjen, og det slo meg hvor fort jeg har vært der denne uken. Jeg var jo på Lagunen på mandag også, men denne gangen var stemningen litt annerledes. Mandagen var mer preget av spontanitet – jeg gikk rundt og kikket uten helt å vite hva jeg lette etter. Men i går hadde jeg et tydelig mål: julegaver. Jeg var klar, fokusert og litt ekstra bestemt på å få ting gjort.

Jeg endte opp med å kjøpe julegaver til fire personer som betyr utrolig mye for meg. Det er egentlig ganske spesielt når man tenker over det – at noen mennesker får en så stor plass i livet at det nesten blir en glede å bruke tid på å finne noe fint til dem. For meg handler det ikke bare om å kjøpe “noe”, men om å finne en gave som sier: “Jeg kjenner deg. Jeg ser deg. Du betyr noe for meg.” Når jeg først fant tingene jeg følte passet perfekt, fikk jeg nesten en liten lettelse og en varme i kroppen. Det føles godt å kunne vise takknemlighet gjennom en gave man virkelig har valgt med omtanke.

Det er akkurat derfor jeg liker å være ferdig med julegavene før desember. Når desember først kommer, vil jeg helst ikke stresse rundt i butikker med tunge poser og lange køer. Jeg vil heller kunne senke skuldrene, ta en kopp varm kakao, sette på noe rolig julemusikk og bare kjenne desemberatmosfæren sige inn – sånn som den sakte gjør, litt som snø som legger seg lag for lag. Det gir meg en slags tradisjonell, nesten nostalgisk følelse, som jeg ikke vil at stress skal ødelegge.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og så er det en annen, litt hyggelig ting ved å være tidlig ute: jeg får muligheten til å hjelpe vennene mine når de begynner å kjenne på “juleshoppestresset”. Det er faktisk ganske koselig å være den personen som sier: “Slapp av, vi tar det sammen. Jeg blir med.” Å gå rundt med en venn som kanskje egentlig ikke liker julehandel så godt, hjelpe dem med å finne noe fint, og se den lettelsen når de endelig finner en gave – det er nesten en egen liten juletradisjon for meg. Kanskje til og med en måte å spre litt av den roen jeg selv føler når jeg er ferdig tidlig.

Det var også noe spesielt med stemningen på Lagunen denne gangen. Selv om det ikke er desember enda, merker man at folk begynner å komme i førjulsmodus. Lysene var tent litt mer enn vanlig, folk smilte litt mer, og det var en slags felles energi i lufta. Kanskje det bare var meg som var i ekstra godt humør, men jeg får alltid litt julestemning når jeg ser butikker fylle opp med gavepapir, julekopper, adventsstjerner og små nisser som sitter og smiler med glitrende øyne.

På vei hjem kjente jeg på en dyp tilfredshet. Gavene er kjøpt, og jeg føler jeg traff akkurat slik jeg ønsket. Nå kan jeg bruke resten av november på å glede meg – ikke stresse. Jeg tenker faktisk at dette er en av de beste beslutningene jeg tar hvert år: å være tidlig ute. Det er en liten gave til meg selv.

Så nå er det bare å glede seg til desember. Til lysene ute i gatene. Til lukten av pepperkaker. Til de små øyeblikkene av ro midt i vintermørket. Til fellesskapet. Og ikke minst – til å se de jeg er glad i åpne gavene jeg har valgt med hjertet.

I går bestemte jeg meg for å ta turen til Lagunen Storsenter sammen med en kompis. Jeg hadde hørt at den nye delen av senteret åpnet forrige uke, og som den nysgjerrige personen jeg er, måtte jeg bare sjekke det ut. Hvem klarer vel å motstå en helt ny shoppingopplevelse – spesielt nå som julen nærmer seg?

Allerede da vi kom inn, merket vi at stemningen var litt annerledes. Det var nytt, luftig og lyst. Det er virkelig noe med å kjenne på at det er lagt sjel i å gjøre et kjøpesenter mer enn bare et sted å handle. Det føltes mer som et møtepunkt, et sted å oppleve ting – ikke bare bruke penger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og så – Zara. La meg bare si det: Wow! Den nye Zara-butikken er virkelig imponerende. Jeg føler nesten at den kunne vært hentet rett fra et av de store motehusene i Europa. Butikken er så romslig og velorganisert at det var lett å gå seg vill blant alle fristelsene. Jeg gikk selvfølgelig rett til herreavdelingen for å sjekke klær og parfymer jeg kunne kjøpe som julegaver – eller kanskje til meg selv. 😅

Resten av senteret var heller ikke skuffende. Det har poppet opp mange nye restauranter, og det var et stort utvalg av mat fra ulike kulturer. Perfekt for oss som liker å kombinere shopping med litt kulinarisk hygge. Vi satte oss ned og tok en god pause med mat etter at vi hadde gått en runde – det er jo viktig med påfyll mellom slagene!

Jeg likte spesielt hvordan senteret føltes moderne, men samtidig rolig og behagelig. Mange av butikkene har fått en mer “boutique”-følelse, og det var noe befriende med at man kunne finne noe nytt rundt hvert hjørne.

I dag har jeg bestemt meg for å dra tilbake til Lagunen, denne gangen for å faktisk kjøpe julegavene. I går var det mest en runde med inspirasjon, og nå vet jeg nøyaktig hva jeg skal se etter. Det er noe med å finne den rette gaven som gjør julehandelen spennende – ikke bare stressende.

Har du vært innom den nye delen av Lagunen Storsenter ennå? Hvordan var opplevelsen din? Del gjerne i kommentarfeltet!

Lørdagen begynte som mange andre, men jeg visste at denne dagen skulle bli noe helt spesielt. Jeg våknet tidlig, solen hadde ennå ikke stått opp, men jeg kjente allerede et snev av spenning i magen. Jeg spiste frokost, tok meg god tid med kaffen, og gikk i dusjen – og hele tiden gledet jeg meg til det som skulle komme senere. Det var lysfest i Bergen, og jeg skulle dit sammen med Oda.

Timene fram til vi skulle møtes gikk litt sakte. Jeg gledet meg sånn. Men mest av alt var jeg glad. Jeg sjekket at billetten til Pepperkakebyen, og gå til bussterminalen hvor vi skulle møtes.

Da hun kom gående, med det smittende smilet sitt, kjentes det som om alt lysnet litt – til og med den grå novemberluften. Hun så så fin ut, som alltid. Vi gikk på bussen sammen, fant oss en plass og begynte å prate. Det var så lett å snakke med henne. Vi lo av små ting, delte tanker om julen som nærmer seg, og jeg fortalte henne om hvilken glede lysfesten gir meg hvert år. Så sa jeg, nesten litt nervøst, at jeg hadde en billett til Pepperkakebyen – og at hun gjerne kunne være med hvis hun hadde lyst. Hun smilte og svarte: «Vi får se.» Og det var helt greit for meg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi tok bussen noen stopp til, og da vi kom fram, foreslo hun at vi kunne gå innom butikker først. Jeg likte at hun foreslo det. Det betydde at hun også ville være litt ekstra sammen. Vi dro inn i en klesbutikk og bare kikket litt rundt. Hun prøvde noen klær, og jeg så hvor fint alt kledde henne. Jeg spurte henne hva hun ønsket seg til jul, og hun svarte at hun ikke var helt sikker, men kanskje klær. Da fikk jeg en idé – kanskje jeg kunne gi henne noe fint, noe som viste at jeg hadde tenkt på henne.

Etterpå gikk vi ut i kulden, men alt føltes varmt – kanskje på grunn av alle lysene som lyste opp byen. Lysfesten var allerede i gang. Folk samlet seg på Festplassen, med levende lys og juleglød i øynene. Musikken var vakker, og forventningen bygde seg opp mens vi sto der og ventet på at det store øyeblikket skulle komme – tenningen av juletreet.

Og så skjedde det. Lysene flammet opp, og det var som om hele byen våknet på en ny måte. Folk ble stille i noen sekunder, før en varm applaus fylte luften. Jeg kjente et lite sus inni meg, og jeg så bort på Oda. Hun stod med hodet litt til siden og så opp på lyset – og med det lille smilet sitt. Jeg tenkte: Det er akkurat her jeg vil være nå.

Etter lysfesten gikk vi tilbake mot bussen. Folk var glade, barn sang, og kulden hadde begynt å krype inn under jakken, men jeg merket det knapt. Da vi satte oss på bussen, snudde Oda seg mot meg og sa: «Takk for at du tok meg med.» Jeg tror ikke hun helt aner hvor mye de ordene betydde for meg – det var som å få en liten sol inni hjertet.

Vi fortsatte å prate på bussen, om alt og ingenting. Det var så lett, så naturlig. Vi lo litt, også var det stille noen ganger, på en måte som ikke var klein. Bare stille, som om vi begge var fornøyde.

Da vi kom fram til leiligheten min, stoppet vi utenfor døra. Hun sa: «Takk for en fantastisk kveld, ha det!» Jeg fikk lyst til å gi henne en klem, vise at jeg hadde satt like mye pris på dette. Men jeg ble litt sjenert. Jeg tenkte, stille inne i hodet mitt: Det går bra. Jeg får gi henne en klem neste gang. Og det håper jeg virkelig at jeg får sjansen til. For denne kvelden – med lys, varme, latter og Oda – den glemmer jeg ikke med det første. 🎄❤️

Da jeg så filmen Last Christmas, var det som om noe traff meg dypt inne i hjertet. Jeg trodde først det bare skulle være en vanlig romantisk julefilm, men den viste seg å være så mye mer enn det. Den handlet ikke bare om kjærlighet mellom to mennesker – men om livet, om å miste seg selv, og om å finne veien tilbake. Den fikk meg til å stoppe opp og tenke på alt jeg selv har kjent på; ensomheten, savnet, håpet, og lengselen etter noe ekte.

Jeg følte akkurat det samme som Kate. Hun var så rotløs, så forvirret – en som hadde gått gjennom mye og ikke helt visste hvor hun hørte hjemme lenger. Det var som å se et speilbilde av den følelsen man kan ha når alt føles tungt, og man prøver å smile selv når man egentlig ikke orker. Jeg kjente igjen den stillheten hun bar inni seg, den som ingen egentlig ser, men som ligger der under overflaten.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og så kom Tom. Han var annerledes. Han var rolig, varm, og til stede på en måte som man sjelden møter. Han minnet henne – og meg – på at livet ikke bare handler om å overleve, men om å virkelig leve. Han så verden på en enkel, men dyp måte. Han fikk henne til å se det vakre i små ting: et smil, en samtale, et øyeblikk under stjernene. Det var så fint, fordi det minnet meg om hvordan kjærlighet egentlig burde være – ekte, ærlig og uten krav.

Men så kom slutten, og jeg kjente hjertet mitt briste. Da sannheten kom frem, og man forsto hvem Tom egentlig var, ble alt stille. Det var som om alle de følelsene jeg hadde holdt igjen, plutselig kom på en gang. Jeg ble både trist og rørt, men mest av alt takknemlig. For det han representerte, var ikke bare kjærlighet mellom to mennesker – det var håp. Han var som et lys som kom inn i livet hennes akkurat når hun trengte det mest, og selv om han ikke kunne bli, så forandret han henne for alltid.

Jeg følte det dypt. Den filmen lærte meg at noen ganger kommer mennesker inn i livet vårt bare for en kort stund, men de setter spor som varer for alltid. De lærer oss å elske, å tilgi, å se verden på nytt. De gir oss noe som ingen andre kan ta fra oss – et minne, et avtrykk, et hjerte som slår litt annerledes etterpå.

Last Christmas minnet meg også om at kjærlighet ikke alltid er perfekt. Den er ikke alltid enkel, og den varer ikke alltid slik vi håper. Men den kan fortsatt være ekte. Og ekte kjærlighet handler ikke om å eie noen, men om å være takknemlig for at du fikk oppleve dem i det hele tatt. Jeg tror det er derfor filmen traff meg så hardt – fordi den viste at selv tap kan være vakkert, hvis man velger å se kjærligheten som ble igjen.

Etter filmen satt jeg igjen med tårer i øynene, men også et smil. For jeg følte at jeg forsto noe viktig: at hjertet mitt fortsatt kan gi, selv etter alt det har gått gjennom. At selv om man har opplevd smerte, kan man finne håp igjen. Og kanskje, en dag, vil jeg også møte en som får meg til å se verden slik Tom så den – med åpne øyne og et åpent hjerte.

Så ja… når jeg så Last Christmas, følte jeg akkurat det samme som Kate. Jeg følte kjærligheten, savnet, smerten – men også gleden. Og mest av alt kjente jeg at kjærlighet virkelig finnes, selv når den gjør vondt. For den lever videre i minnene, i hjertet, og i de små øyeblikkene som aldri helt slipper taket.

Etter å ha sett Last Christmas, begynte jeg å tenke mye på hva det egentlig betyr å gi hjertet sitt til noen. Kjærlighet er ikke bare ord, blikk eller løfter – det er et valg, et stille øyeblikk der man bestemmer seg for å stole på et annet menneske. Det handler om å åpne seg, selv når man er redd for å bli såret.

Og jeg tenkte: hvis jeg noen gang hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt det til en helt spesiell person. Ikke til hvem som helst, men til en som virkelig forstår verdien av det jeg gir. Hjertet mitt er ikke perfekt – det bærer på sår, minner, og historier som ikke alle ville forstå. Men den som får det, må vite at det kommer med alt – både det vakre og det vanskelige.

Jeg ville gitt det til en person som ser meg når jeg prøver å gjemme meg. En som ikke gir opp når jeg trekker meg unna. En som holder hånden min uten å måtte si et ord, men som jeg likevel føler meg trygg hos. En som ikke bare elsker den siden av meg som smiler, men også den som tviler, som gråter, og som noen ganger mister troen på seg selv.

Hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, ville jeg gitt det til en som vet hvordan man tar vare på et annet menneskes sjel. En som ikke bruker kjærligheten som et spill, men som bærer den som et løfte – stille, ekte og trofast. Jeg ville gitt det til en som får meg til å tro på kjærlighet igjen, slik Tom fikk Kate til å tro, og slik jeg selv ble minnet på at kjærlighet fortsatt finnes.

For jeg tror at når man først gir bort hjertet sitt, da må det være fordi man har funnet en som virkelig fortjener det. En som ikke bare vil ha deg fordi du er der, men fordi de ser hvem du er, og elsker deg for nettopp det.

Så ja… hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt bort hjertet mitt til en spesiell person – en som får verden til å føles litt varmere, dagene litt lysere, og livet litt mer verdt å leve. For ekte kjærlighet handler ikke om å finne noen som fullfører deg, men om å finne noen som minner deg på at du allerede er hel – men at det er enda vakrere å være hel sammen.

Hvis jeg skulle gi bort hjertet mitt til en spesiell person, så ville det være til noen som får meg til å føle meg sett på en måte jeg aldri har blitt før. En som ikke bare ser overflaten, men som ser alt det som ligger under – frykten, tvilen, drømmene og de små tingene jeg skjuler for verden. En som ikke bare elsker når det er lett, men som holder fast når det stormer.

Denne personen ville være tålmodig, men ikke likegyldig; varm, men ikke påtrengende; og ærlig, selv når sannheten gjør vondt. De ville få meg til å le på en måte som får magen til å krible, og få meg til å gråte uten skam, fordi jeg vet at jeg er trygg med dem. Deres nærvær ville føles som et hjem, som et sted der jeg kan være helt meg selv, uten masker, uten forsøk på å imponere.

Hvis jeg hadde gitt hjertet mitt til dem, ville det vært fordi jeg stolte på at de ville behandle det med omsorg. Jeg ville gitt dem alt jeg har – de stille drømmene, de skjøre minnene, og de uferdige delene av meg selv som jeg fortsatt prøver å forstå. Og i bytte ville jeg fått noe som ikke kan kjøpes eller tvinges frem: en forbindelse så dyp at den føles som om sjelene våre kjenner hverandre fra før, som om vi alltid har vært ment å møte hverandre.

Denne personen ville få hjertet mitt til å slå fortere uten at det føles skremmende; de ville være min trygghet når alt annet virker kaotisk. Jeg ville gitt dem hjertet mitt fordi jeg vet at kjærlighet ikke handler om å eie, men om å dele. Om å skape et rom der vi begge kan vokse, lære, elske og feile – sammen.

Så ja… hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt det til en spesiell person. En som gjør at verden føles litt lettere, dagene litt lysere, og alt annet litt mindre skummelt. En som minner meg på at kjærlighet ikke handler om perfeksjon, men om sannhet, nærhet og motet til å åpne seg helt. Og kanskje, bare kanskje, ville det å gi bort hjertet mitt til denne personen være det vakreste valget jeg noen gang har gjort – fordi det ville være ekte, helt og fullt, akkurat som kjærlighet burde være. ❤️