Jeg føler meg ofte ensom. Selv når jeg er ute, omgitt av mennesker, kan jeg kjenne på en tomhet inni meg. Jeg smiler, jeg ler, jeg deltar, men når alt er over og jeg kommer hjem, er det som om stillheten minner meg på at noe mangler. Jeg kan ha venner rundt meg, men jeg kjenner at vennskap ikke er nok til å fylle hele hjertet mitt. Jeg lengter etter noe mer. Jeg lengter etter den ene –en som ser meg, virkelig ser meg, og velger meg.

Jeg liker en ung voksen dame. Hun er ikke bare en tilfeldig person, hun er annerledes. Vi har møttes før, og jeg kjente det nesten med en gang – vi hadde en god tone. Hun var åpen, trygg, og hun snakket med meg uten å nøle. Det var som om CP-en min ikke spilte noen rolle for henne. Hun så meg, ikke bare diagnosen. Den måten hun møtte meg på, uten frykt, uten å trekke seg unna, traff meg sterkt. Jeg følte meg friere i hennes nærvær enn jeg ofte gjør ellers. Det ga meg en sjelden følelse av normalitet og trygghet. Jeg kan ikke glemme det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men nettopp derfor er det så vanskelig. Jeg vet at jeg må ta initiativet. Jeg må starte. Og det er nettopp der jeg blir redd. Jeg vet at jeg burde sende en melding, vise interesse, men bare tanken på å gjøre det gjør meg nervøs. Fingrene stivner over tastaturet, hodet fylles av spørsmål. Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg si det? Hva hvis hun ikke svarer? Hva hvis hun svarer, men sier at hun bare ser på meg som en venn?

Det er lenge siden jeg har flørtet med noen. Jeg føler meg rusten, ute av trening, som om jeg ikke lenger vet hvordan man gjør det. Det burde være enkelt å skrive en melding, men for meg føles det som en kamp. Jeg åpner chatten, ser navnet hennes øverst, og hjertet begynner å slå fortere. Jeg skriver en melding – «Hei, hvordan går det?» – men så tviler jeg. Det føles for vanlig, for svakt. Jeg sletter den igjen.

Jeg prøver på nytt. «Jeg tenkte på deg i dag.» Bare å se de ordene på skjermen får magen min til å vrenge seg. De føles så ekte, så nære. Men så kommer frykten. Hva om hun synes jeg går for langt? Hva om hun føler at det blir for mye? Jeg sletter igjen.

Og så sitter jeg der, med en tom skjerm og en mobil som føles som den veier flere kilo. Jeg tar en pause, legger telefonen fra meg, men etter noen minutter løfter jeg den igjen. Jeg klarer ikke gi slipp, men jeg klarer heller ikke å trykke på «send».

Det er da frykten kommer tilbake. Den samme setningen som alltid stopper meg: «Jeg liker deg, men bare som venn.» Jeg ser det for meg så tydelig at jeg nesten føler jeg allerede har fått meldingen. Jeg ser hvordan hun skriver det, kanskje med et lite smilefjes for å gjøre det mildere, men det vil ikke gjøre noen forskjell. De fire ordene er nok til å slå pusten ut av meg. Bare som venn. Jeg vet at vennskap er noe verdifullt, men når hjertet mitt vil mer, føles det som å bli stengt ute fra det jeg egentlig drømmer om.

Bare forestillingen av det gjør meg lam. Jeg klarer ikke skrive mer, ikke sende. Jeg lar mobilen falle ned i senga ved siden av meg, og skjermen blir mørk. Rommet føles enda stillere enn før, som om det speiler stillheten inni meg. Hjertet banker fortsatt hardt, men nå uten grunn, bare av uro.

Jeg kjenner på frustrasjonen. Hvorfor må det være så vanskelig? Hvorfor kan ikke jeg bare sende en enkel melding som alle andre klarer? For meg blir det et helt fjell å bestige. Og når jeg ikke gjør det, føles det som nederlag. Ikke fordi hun har avvist meg – hun vet jo ingenting – men fordi jeg avviser meg selv før jeg engang prøver.

Når jeg ser kjærestepar ute, kjenner jeg det stikke ekstra. De går hånd i hånd, ler sammen, deler små blikk. Jeg vil også ha det. Jeg vil også ha noen å sende meldinger til, noen som smiler når de ser navnet mitt på skjermen, noen som savner meg når jeg ikke er der. Men i stedet blir jeg stående på avstand, fanget i frykten for svaret jeg ikke tør å få.

Jeg vet at jeg må ta initiativet først. Jeg vet at det er opp til meg. Ingen kommer til å gjøre det for meg. Men det er så tungt, fordi jeg bærer hele frykten alene. Ingen kan ta den bort. Ingen kan gjøre det lettere. Jeg må finne styrken inni meg, og akkurat nå føles den så langt unna.

Alt dette gjør meg sliten. Men også klar over noe viktig: følelsene mine er ekte. Hun betyr noe for meg. Og det er derfor det er så skummelt. For i henne ser jeg ikke bare en mulighet – jeg ser et håp om noe jeg virkelig vil. Og samtidig er det frykten for at det aldri blir mer enn vennskap som holder meg tilbake.

Jeg vet ikke når eller hvordan jeg skal finne motet. Jeg vet bare at jeg sitter fast mellom to verdener: ønsket om å si det høyt, og frykten for svaret «bare som venn.»

Jeg vil egentlig bare sende en melding til henne. Ikke noe stort, ikke noe dramatisk. Bare en enkel melding, bare for å bli enda bedre kjent med henne. Jeg vil vite mer om hvem hun er, hva hun liker, hva hun drømmer om. Jeg vil åpne en dør som gjør at vi kan prate oftere, slik at jeg kan lære henne å kjenne på en dypere måte.

Men det er noe som stopper meg. Hver gang jeg løfter mobilen og ser navnet hennes, fryser jeg. Tankene begynner å gå i sirkel. Jeg tenker på alt som kan gå galt, på alle mulige reaksjoner hun kan ha. Jeg lager hundre scenarier i hodet mitt, og til slutt blir jeg lammet. Jeg ender opp med å ikke gjøre noen ting.

Det er så frustrerende, fordi ønsket er sterkt. Jeg vil så gjerne bare ha en samtale, bare høre stemmen hennes i ordene hun skriver tilbake. Men det er som om kroppen min ikke hører på hjertet mitt. Fingrene stivner, og jeg blir sittende og se på skjermen som om den var en murvegg jeg ikke klarer å komme gjennom.

Jeg vet at det egentlig ikke trenger å være komplisert. Det kunne vært så enkelt som å skrive: «Hei, hvordan går det?» Men for meg blir det noe mye større. For meg føles det som at hele meg blir lagt på vektskålen i den ene meldingen. Og det er det som gjør det så vanskelig.

Jeg vil bare sende. Jeg vil bare bli bedre kjent. Jeg vil ikke miste sjansen til å oppleve noe som kan være ekte. Men det er akkurat som om frykten holder meg fast, som en usynlig hånd som trekker mobilen ut av hendene mine før jeg rekker å trykke på «send».

Fredag – Byfjordfestivalen, første dag

Endelig festival! Jeg hadde kjent på forventningen hele uka, og i dag var dagen her. Da jeg kom inn på området, slo lyden av musikken mot meg – dyp bass som fikk bakken til å vibrere. Lukten av nystekt mat, grill og popcorn blandet seg med sommerluften. Jeg møtte mange kjente, og vi lo og snakket mens vi beveget oss mellom scenene. Stemningen var smittende – alle var glade, alle var til stede. Jeg merket hvordan skuldrene senket seg, og jeg tenkte for meg selv: Dette er starten på en helg jeg kommer til å huske!!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lørdag – Den store kvelden

For en kveld! Hele festivalområdet glitret i lys, folk gikk rundt med smil og latter, og musikken fylte luften. Jeg følte meg fri og energisk. Jeg hadde på meg gull-dressjakken, og det tok ikke lang tid før folk la merke til den. Flere kom bort: «Den jakken er råkul!» og «Kan jeg ta et bilde med deg?» Jeg smilte og sa alltid ja. Når vi tok selfies, kunne jeg se hvor glade folk ble, og inni meg vokste en følelse av stolthet. Jeg følte meg sett, og det gjorde meg utrolig godt.

Senere på kvelden traff jeg noen venner. Vi tullet og lo, og jeg kjente at jeg var helt i min egen boble av glede. Og så… så jeg henne. Hun stod der sammen med gjengen, og blikket mitt bare festet seg på henne. Hun hadde et nærvær som tok pusten fra meg. Jeg tenkte: «Oh shit, wow.» Hjertet hoppet over et slag, og plutselig begynte det å dunke i takt med musikken.

Vi så på hverandre, og det var som om festivalstøyen ble litt svakere akkurat da. Vi begynte å danse sammen. Hun lo, og jeg lo tilbake – ekte latter, sånn som bare kommer når man virkelig er til stede. Vi tok et bilde sammen, og jeg kjente en glede som ikke kan forklares helt med ord.

Da konserten var ferdig, gikk vi ut sammen fra festivalen. Luften ute var kjøligere, og jeg kjente hvordan svetten på pannen min blandet seg med sommerbrisen. Hun skulle hjem, og jeg også. Før vi skiltes, klemte hun meg. Hun luktet godt, en blanding av parfyme og frisk luft, og hun sa: «Håper vi sees igjen, hade.»

På vei hjem klarte jeg ikke å stoppe tårene. Ikke fordi jeg var trist, men fordi jeg kjente et så sterkt behov for en sånn person i livet mitt. En dame som er tålmodig, som bryr seg, og som ser meg for den jeg er. Jeg vet jeg har CP, men det er bare en del av meg – en tilstand, ikke alt jeg er. Jeg kan mye mer enn de fleste tror, og jeg drømmer om å dele livet med en som virkelig forstår det.

Søndag – dagen etter

Jeg våknet sent i dag. Kroppen var tung, men hodet mitt var fullt av bilder fra i går. Jeg kunne fortsatt høre ekkoet av musikken, og jeg kunne se lyset fra scenen danse bak øyelokkene mine. Men mest av alt husket jeg henne. Måten hun smilte, måten hun så på meg. Når vi danset, føltes det som om resten av verden forsvant litt. Og når hun klemte meg til slutt, var det som om hun la igjen et lite håp i hjertet mitt.

Jeg merker at jeg drømmer om å ha en sånn person i livet mitt. En som ser hele meg – ikke bare CP-en. Jeg kan mer enn folk tror, og jeg har så mye kjærlighet å gi. Når tårene kom igjen i dag, lot jeg dem bare renne. Jeg skammer meg ikke, for de viser at jeg virkelig bryr meg.

Kanskje ser jeg henne igjen, kanskje ikke. Men jeg håper virkelig at vi møtes. Faktisk, jeg har begynt å tenke på noe… Hvis jeg får muligheten, vil jeg ta henne med på en date. Jeg ser for meg at vi kunne gått en tur ved sjøen, eller satt oss ned på en kafé og bare pratet i ro og fred. Kanskje ledd like mye som vi gjorde på festivalen. Bare være oss to, uten høy musikk og tusen mennesker rundt. Det er en tanke som gir meg sommerfugler i magen. Og uansett hva som skjer, så holder jeg fast på håpet. En dag kommer jeg til å finne en som vil være med meg for den jeg er – og kanskje, bare kanskje, er hun allerede den jeg møtte i går kveld.

Jeg våknet tidlig lørdag morgen. Det var én av de dagene hvor lyset fra solen allerede lå som et mykt teppe over rommet, og luften var lun selv før klokka slo åtte. Jeg visste med én gang at dette kom til å bli en nydelig dag. Sommerfesten i Kollevågen ventet – og vi hadde fått tak i grillhuset.

Jeg tok meg god tid. Lagde kaffe, satte på litt rolig musikk, pakket ned badetøy, solkrem, pledd og kjølebag med drikke og litt snacks. Jeg hadde med meg en høyttaler og et kortstokk – bare sånn i tilfelle stemningen lå til rette for det. På vei ut døra la jeg merke til at jeg smilte for meg selv. Ingenting hastet, men alt var likevel fylt av forventning.

Jeg kom til Kollevågen tidlig, før resten av gjengen. Det var stille der ute, bare bølgeskvulp og fuglesang. Grillhuset sto der som et lite skjult paradis mellom trærne, og jeg kjente at det var godt å ha noen minutter for meg selv før alt braket løs. Jeg rigget opp pleddene, satte sekken i hjørnet, og fant roen med en flaske vann og solen i ansiktet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så, litt etter litt, begynte de andre å komme.

Først kom to stykker, smilende og i ferd med å pakke ut alt de hadde dratt med seg – salater, brus, chips, en bærbar høyttaler og til og med en liten Bluetooth-projektor, «i tilfelle vi blir til langt på natt». Vi lo og omfavnet hverandre som om det hadde gått måneder siden sist, selv om det bare var en uke eller to.

Etter hvert kom flere til. Noen i badetøy med håndkleet slengt over skuldra, andre med solhatt og kurver fulle av grillmat. Stemningen bygde seg opp naturlig. Noen begynte å dekke bordet, andre tente grillen, og en liten gjeng tok med seg drikke ned til vannet for et første bad.

Grillhuset fyltes med stemmer, latter og den uformelle, deilige energien som bare oppstår når gode venner møtes uten stress. Det var ikke noe program, ingen agenda – bare oss, sola, musikken og havet. Musikken fra høyttaleren blandet seg med lyden av isbiter i plastkopper og den jevne klirringen av bestikk mot papptallerkener.

Matlukten bredte seg fort – pølser, mais, grillede grønnsaksspyd, og en hjemmelaget potetsalat som forsvant på et blunk. Samtalen gikk i bølger, akkurat som havet utenfor: noen satt i dype samtaler, andre lo så de mistet pusten over gamle historier.

Senere tok noen en liten runde rundt i skogen bak grillhuset, andre la seg på svabergene med musikken i bakgrunnen. Da sola begynte å gå ned, samlet vi oss igjen i grillhuset. Lyslenkene blinket svakt, og praten gikk videre. Noen tok frem gitaren, og en stille, nesten magisk stemning senket seg.

Vi ble sittende der til langt utpå natta. Alle hadde kommet, noen sent, noen tidlig – men alle rakk å være en del av noe ekte. Og det var nettopp det som gjorde dagen så spesiell.

Jeg har kanalen “Ham Christian Daosai” på YouTube, hvor jeg deler musikken min med andre. Det har vært en spennende reise så langt, å få lov til å dele låtene mine med folk på en offentlig plattform. Jeg har fått både positiv og konstruktiv tilbakemelding, og det gir meg både motivasjon og rom for å utvikle meg videre som artist.

Musikken min reflekterer mye av hvordan jeg føler, opplever og ser på verden rundt meg. Jeg prøver å formidle ekte følelser gjennom tekstene mine og la melodiene bære stemningen jeg ønsker å uttrykke. Noen av låtene har fått en god respons, og det er alltid motiverende å høre at andre kan relatere seg til det jeg skaper. Det gir meg en følelse av at jeg er på rett vei.

Som låtskriver er det ikke alltid lett å vite hva folk kommer til å like eller føle på, men tilbakemeldingene har lært meg mye om hva som fungerer og hva jeg kan forbedre. Selv om jeg kanskje har noen sanger jeg er ekstra stolt av, prøver jeg å være stolt av alt jeg legger ut, uansett hvordan det blir mottatt. Hver låt er et steg i utviklingen min som musiker.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg håper at folk som hører på, kan kjenne noe ekte i musikken min. Det er min måte å uttrykke meg på, og det er alltid fint å få høre at noen føler noe med musikken. Jeg er takknemlig for at jeg kan dele denne delen av meg med andre, og ser frem til å fortsette å lage og dele nye låter.

Drømmen min er å jobbe med andre, fordi jeg tror det kan åpne mange dører for meg som musiker. Å samarbeide med andre artister, produsenter og låtskrivere kan være en utrolig lærerik og inspirerende opplevelse. Når man jobber sammen, kan man få tilgang til forskjellige perspektiver og ideer som man kanskje ikke hadde tenkt på alene. Dette kan virkelig bidra til å utvikle musikken min på måter jeg kanskje ikke hadde klart på egenhånd. Jeg ser på samarbeid som en mulighet for vekst, både som artist og som person.

Jeg har alltid vært fascinert av hvordan forskjellige artister og produsenter jobber med musikk, og det har vært en del av drømmen min å kunne lære fra de beste og bruke deres erfaringer til å forbedre meg. Enten det er å lage musikk sammen, lære av hverandres teknikker eller rett og slett diskutere ideer, tror jeg at det er mye å hente fra samarbeid. Jeg har lyst til å få muligheten til å jobbe med folk som har forskjellige ferdigheter og perspektiver, og på den måten finne nye veier å uttrykke meg på gjennom musikken.

I tillegg er det alltid spennende å tenke på hva slags prosjekter man kan jobbe på sammen. Det kan være alt fra å lage et album, lage musikk for film eller TV, eller kanskje til og med gjøre live-opptredener sammen. Uansett hva det måtte være, så ser jeg på samarbeid som en måte å utfordre meg selv på og få nye ideer som kan inspirere meg videre. Jeg har også en stor tro på at det å jobbe med andre kan hjelpe meg med å finne nye kreative retninger og skape musikk som betyr noe, både for meg selv og for lytterne.

Jeg ser opp til mange artister og produsenter som har hatt en stor påvirkning på musikkverdenen, og det hadde vært en drøm å få samarbeide med noen av dem en dag. Men jeg er også åpen for å jobbe med folk som er i samme situasjon som meg, som kanskje også er i starten av karrieren sin. Det viktigste for meg er å jobbe med folk som deler samme lidenskap for musikk og som er åpne for å eksperimentere og prøve nye ting. Jeg tror det er i slike samarbeid at de beste ideene ofte kommer frem.

Så, selv om drømmen min er å jobbe med andre, handler det også om å finne riktig match og utvikle et kreativt samarbeid som gir begge parter muligheten til å vokse. Jeg håper at jeg en dag får den sjansen til å jobbe sammen med noen som inspirerer meg, og som kan være med på å forme min musikk på nye og spennende måter.

Jeg tror mange som lurer på om hvorfor jeg tar bussen alene og hvorfor jeg har ikke noen med meg. Selv om jeg har cp, jeg kan ikke bli avhengig av noen må være med meg hele tiden når jeg vil ut
Jeg liker å klare meg selv, men jeg klarer meg selv når jeg er ute på byen og kjøpesenter. Jeg kan forstår at folk blir litt redd og bekmyre når jeg er ute, ja men ikke nødvenlig å være det. Jeg har blitt mye flinkere å komme meg ut egen hånd syns alle venneer mine, det syns jeg også.  Men hvis du ser meg om jeg trenger hjelp, kommer bort å spør meg om jeg trenger hjelp så svarer jeg ja eller nei. Jeg ser at noen hjelper å ta ut rampe på bussen eller bussjåføren tar ut rampen det syns jeg det er bra noen hjelper. Også jeg ser at noen andre bryr seg ikke og de bare går på bussen uten å se meg når jeg vil inn, så tenkte jeg wow, utrolig takk fot den . så sjåføren kommer ut å ita ut rampen. Noen bør være flinkere å bryr seg om en som sitter i rullestol.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris