Dette er et spørsmål jeg har båret på lenge.
Ikke bare fordi jeg liker konseptet Kjærlighet gjør blind, men fordi spørsmålet i seg selv sier mye om hvordan vi ser på kjærlighet, funksjonsnedsettelser og hvem som «får lov» til å drømme høyt.
Jeg har cerebral parese. Det er en del av livet mitt, en del av kroppen min – men det er ikke hele meg. Likevel har jeg ofte kjent på følelsen av at akkurat dette kan være nok til at dører lukkes før de i det hele tatt åpnes.
Når kjærlighet blir noe man tviler på om man fortjener
Mange med funksjonsnedsettelser vokser opp med usagte begrensninger. Ikke fordi vi ikke har følelser, men fordi samfunnet ofte behandler oss som om kjærlighet er noe ekstra – noe vi skal være «heldige» om vi får oppleve.
Jeg har kjent på den tanken selv:
Er jeg for annerledes? For mye? For krevende?
Men jo eldre jeg blir, jo mer forstår jeg at disse tankene ikke handler om meg – de handler om forventninger som er for snevre.
Hva Kjærlighet gjør blind egentlig handler om
Konseptet i Kjærlighet gjør blind er enkelt, men kraftfullt:
To mennesker blir kjent med hverandre uten å se hverandre. Ingen kropp, ingen fasade, ingen forutinntatte meninger. Bare stemme, personlighet, humor, sårbarhet og ærlighet.
Og nettopp derfor stiller jeg spørsmålet:
Hvis kjærlighet virkelig gjør blind – hvorfor skulle cerebral parese være en hindring?
Cerebral parese påvirker hvordan jeg beveger meg, ikke hvordan jeg føler. Den påvirker ikke evnen min til å lytte, forstå, støtte, elske, krangle, vokse eller forplikte meg til et annet menneske.
Kjærlighet er ikke én type kropp
TV og populærkultur har lenge presentert kjærlighet som noe som skjer mellom like kropper. Sunne, raske, feilfrie kropper. Men virkeligheten er mye bredere enn som så.
Kjærlighet finnes:
mellom mennesker med ulike forutsetninger
i kropper som ikke følger normen
i liv som krever tilrettelegging og tålmodighet
Og ofte er det nettopp der kjærligheten blir sterkest.
Å bli sett som hel, ikke som diagnose
Det jeg ønsker – enten det er i et datingprogram eller i livet generelt – er ikke å bli redusert til diagnosen min. Jeg ønsker å bli sett som et helt menneske.
Ja, jeg har cerebral parese.
Men jeg er også:
et menneske med humor
et menneske som verdsetter både venner og kjæreste i livet
et menneske som drømmer om fremtiden
et menneske som ønsker nærhet, intimitet og ekte kjærlighet
Diagnosen min er bare én del av historien.
Representasjon kan forandre mer enn vi tror
Hvis et program som Kjærlighet gjør blind virkelig vil vise at kjærlighet ikke handler om utseende, burde også mangfold i kropp være en naturlig del av konseptet.
Når mennesker med funksjonsnedsettelser får plass på skjermen:
får andre mot til å drømme
normaliseres det som lenge har vært usynlig
flyttes fokus fra begrensning til menneskelighet
Det handler ikke om å «være modig».
Det handler om å være ekte.
Så, kan jeg være med?
Ja – jeg kan være med.
Spørsmålet er heller om samfunnet, TV-bransjen og seerne er klare for å utvide bildet av hva kjærlighet ser ut som.
For kjærlighet er ikke redd for funksjonsnedsettelser.
Kjærlighet er redd for å ikke bli valgt, sett eller forstått – akkurat som alle mennesker er.
Og kanskje er det nettopp derfor dette spørsmålet er så viktig å stille.
For kjærlighet gjør ikke bare blind.Den gjør oss mer åpne, mer ærlige – og mer menneskelige.