Det er rart hvordan små øyeblikk kan sette spor i hverdagen. Små glimt av varme som man ikke helt klarer å glemme. For meg begynte det med en tur til Kleppestø senteret, og en ung kvinne på rundt tjue som jobber på Dollarstore.
Jeg husker første gang jeg la merke til henne. Jeg kom kjørende i rullestolen, som jeg alltid gjør, fokusert på mine egne tanker. Men idet jeg nærmet meg inngangen, løftet hun blikket. Det var ikke et tilfeldig blikk, ikke en rask og høflig titt. Det var et blikk som så meg – ordentlig. Og så kom smilet. Et av de smilede som føles ekte, som ikke er påtatt eller profesjonelt, men varmt. Menneskelig.
Siden den dagen har det vært det samme. Hver gang jeg er på vei inn på senteret, hver gang jeg nærmer meg Dollarstore – der er hun, og der er smilet. Og hver gang kjenner jeg at jeg smiler tilbake før jeg rekker å tenke.
Jeg vet ikke hva hun tenker når hun ser meg. Kanskje hun syns jeg virker kul. Kanskje hun syns jeg er kjekk. Kanskje hun bare har en naturlig godhet i seg som får henne til å gi et smil til alle som passerer. Men det er noe i måten hun ser på meg som gjør at jeg føler meg… sett. Ikke som «han med rullestolen», ikke som en som skiller seg ut. Men som en helt vanlig fyr. Som en person hun er nysgjerrig på, kanskje til og med liker å se.
Og jeg skal innrømme det: Jeg syns hun er utrolig søt. Ikke bare utseendemessig, selv om det også er lett å legge merke til. Men det er noe med energien hennes – snill, rolig, varm. Noe som sier at hun er et menneske man kunne likt å tilbringe tid med. Et menneske som møter verden med vennlighet.
Kanskje det er derfor jeg begynte å tenke på noe litt modig. Noe jeg vanligvis ikke ville gjort.
En liten lapp.
En enkel, liten lapp med en enda enklere beskjed:
“Du har et fint smil, og du er vakker.”
Ikke noe mer. Ikke noe press. Bare en vennlig, ærlig kompliment – en takk for alle de små øyeblikkene hun har gitt meg uten å vite det.
Jeg vet ikke om jeg tør å gi henne den. Jeg vet ikke hva hun ville sagt, eller hva hun ville tenkt. Men kanskje … kanskje det kunne vært starten på en liten historie. Eller kanskje det bare ville vært et smil tilbake, enda varmere enn vanlig.
Uansett hva som skjer, vet jeg én ting: Det finnes mennesker som gjør verden litt bedre bare ved å være i den. Hun er én av dem. Og kanskje, hvis jeg en dag tør å gi henne den lappen, vil hun vite hva hun betyr – selv om det bare er et kort øyeblikk mellom to mennesker som ser hverandre.