I går tok jeg turen til Lagunen Storsenter igjen, og det slo meg hvor fort jeg har vært der denne uken. Jeg var jo på Lagunen på mandag også, men denne gangen var stemningen litt annerledes. Mandagen var mer preget av spontanitet – jeg gikk rundt og kikket uten helt å vite hva jeg lette etter. Men i går hadde jeg et tydelig mål: julegaver. Jeg var klar, fokusert og litt ekstra bestemt på å få ting gjort.
Jeg endte opp med å kjøpe julegaver til fire personer som betyr utrolig mye for meg. Det er egentlig ganske spesielt når man tenker over det – at noen mennesker får en så stor plass i livet at det nesten blir en glede å bruke tid på å finne noe fint til dem. For meg handler det ikke bare om å kjøpe “noe”, men om å finne en gave som sier: “Jeg kjenner deg. Jeg ser deg. Du betyr noe for meg.” Når jeg først fant tingene jeg følte passet perfekt, fikk jeg nesten en liten lettelse og en varme i kroppen. Det føles godt å kunne vise takknemlighet gjennom en gave man virkelig har valgt med omtanke.
Det er akkurat derfor jeg liker å være ferdig med julegavene før desember. Når desember først kommer, vil jeg helst ikke stresse rundt i butikker med tunge poser og lange køer. Jeg vil heller kunne senke skuldrene, ta en kopp varm kakao, sette på noe rolig julemusikk og bare kjenne desemberatmosfæren sige inn – sånn som den sakte gjør, litt som snø som legger seg lag for lag. Det gir meg en slags tradisjonell, nesten nostalgisk følelse, som jeg ikke vil at stress skal ødelegge.
Og så er det en annen, litt hyggelig ting ved å være tidlig ute: jeg får muligheten til å hjelpe vennene mine når de begynner å kjenne på “juleshoppestresset”. Det er faktisk ganske koselig å være den personen som sier: “Slapp av, vi tar det sammen. Jeg blir med.” Å gå rundt med en venn som kanskje egentlig ikke liker julehandel så godt, hjelpe dem med å finne noe fint, og se den lettelsen når de endelig finner en gave – det er nesten en egen liten juletradisjon for meg. Kanskje til og med en måte å spre litt av den roen jeg selv føler når jeg er ferdig tidlig.
Det var også noe spesielt med stemningen på Lagunen denne gangen. Selv om det ikke er desember enda, merker man at folk begynner å komme i førjulsmodus. Lysene var tent litt mer enn vanlig, folk smilte litt mer, og det var en slags felles energi i lufta. Kanskje det bare var meg som var i ekstra godt humør, men jeg får alltid litt julestemning når jeg ser butikker fylle opp med gavepapir, julekopper, adventsstjerner og små nisser som sitter og smiler med glitrende øyne.
På vei hjem kjente jeg på en dyp tilfredshet. Gavene er kjøpt, og jeg føler jeg traff akkurat slik jeg ønsket. Nå kan jeg bruke resten av november på å glede meg – ikke stresse. Jeg tenker faktisk at dette er en av de beste beslutningene jeg tar hvert år: å være tidlig ute. Det er en liten gave til meg selv.
Så nå er det bare å glede seg til desember. Til lysene ute i gatene. Til lukten av pepperkaker. Til de små øyeblikkene av ro midt i vintermørket. Til fellesskapet. Og ikke minst – til å se de jeg er glad i åpne gavene jeg har valgt med hjertet.
Jeg vil heller bruke tiden min på å være sammen med vennene mine og hjelpe dem med å finne julegaver. Det føles mye hyggeligere å gå rundt sammen, dele ideer, le litt underveis og hjelpe dem å finne noe som passer perfekt, enn å stresse alene i siste liten.
I går bestemte jeg meg for å ta turen til Lagunen Storsenter sammen med en kompis. Jeg hadde hørt at den nye delen av senteret åpnet forrige uke, og som den nysgjerrige personen jeg er, måtte jeg bare sjekke det ut. Hvem klarer vel å motstå en helt ny shoppingopplevelse – spesielt nå som julen nærmer seg?
Allerede da vi kom inn, merket vi at stemningen var litt annerledes. Det var nytt, luftig og lyst. Det er virkelig noe med å kjenne på at det er lagt sjel i å gjøre et kjøpesenter mer enn bare et sted å handle. Det føltes mer som et møtepunkt, et sted å oppleve ting – ikke bare bruke penger.
Og så – Zara. La meg bare si det: Wow! Den nye Zara-butikken er virkelig imponerende. Jeg føler nesten at den kunne vært hentet rett fra et av de store motehusene i Europa. Butikken er så romslig og velorganisert at det var lett å gå seg vill blant alle fristelsene. Jeg gikk selvfølgelig rett til herreavdelingen for å sjekke klær og parfymer jeg kunne kjøpe som julegaver – eller kanskje til meg selv. 😅
Resten av senteret var heller ikke skuffende. Det har poppet opp mange nye restauranter, og det var et stort utvalg av mat fra ulike kulturer. Perfekt for oss som liker å kombinere shopping med litt kulinarisk hygge. Vi satte oss ned og tok en god pause med mat etter at vi hadde gått en runde – det er jo viktig med påfyll mellom slagene!
Jeg likte spesielt hvordan senteret føltes moderne, men samtidig rolig og behagelig. Mange av butikkene har fått en mer “boutique”-følelse, og det var noe befriende med at man kunne finne noe nytt rundt hvert hjørne.
I dag har jeg bestemt meg for å dra tilbake til Lagunen, denne gangen for å faktisk kjøpe julegavene. I går var det mest en runde med inspirasjon, og nå vet jeg nøyaktig hva jeg skal se etter. Det er noe med å finne den rette gaven som gjør julehandelen spennende – ikke bare stressende.
Har du vært innom den nye delen av Lagunen Storsenter ennå? Hvordan var opplevelsen din? Del gjerne i kommentarfeltet!
Lørdagen begynte som mange andre, men jeg visste at denne dagen skulle bli noe helt spesielt. Jeg våknet tidlig, solen hadde ennå ikke stått opp, men jeg kjente allerede et snev av spenning i magen. Jeg spiste frokost, tok meg god tid med kaffen, og gikk i dusjen – og hele tiden gledet jeg meg til det som skulle komme senere. Det var lysfest i Bergen, og jeg skulle dit sammen med Oda.
Timene fram til vi skulle møtes gikk litt sakte. Jeg gledet meg sånn. Men mest av alt var jeg glad. Jeg sjekket at billetten til Pepperkakebyen, og gå til bussterminalen hvor vi skulle møtes.
Da hun kom gående, med det smittende smilet sitt, kjentes det som om alt lysnet litt – til og med den grå novemberluften. Hun så så fin ut, som alltid. Vi gikk på bussen sammen, fant oss en plass og begynte å prate. Det var så lett å snakke med henne. Vi lo av små ting, delte tanker om julen som nærmer seg, og jeg fortalte henne om hvilken glede lysfesten gir meg hvert år. Så sa jeg, nesten litt nervøst, at jeg hadde en billett til Pepperkakebyen – og at hun gjerne kunne være med hvis hun hadde lyst. Hun smilte og svarte: «Vi får se.» Og det var helt greit for meg.
Vi tok bussen noen stopp til, og da vi kom fram, foreslo hun at vi kunne gå innom butikker først. Jeg likte at hun foreslo det. Det betydde at hun også ville være litt ekstra sammen. Vi dro inn i en klesbutikk og bare kikket litt rundt. Hun prøvde noen klær, og jeg så hvor fint alt kledde henne. Jeg spurte henne hva hun ønsket seg til jul, og hun svarte at hun ikke var helt sikker, men kanskje klær. Da fikk jeg en idé – kanskje jeg kunne gi henne noe fint, noe som viste at jeg hadde tenkt på henne.
Etterpå gikk vi ut i kulden, men alt føltes varmt – kanskje på grunn av alle lysene som lyste opp byen. Lysfesten var allerede i gang. Folk samlet seg på Festplassen, med levende lys og juleglød i øynene. Musikken var vakker, og forventningen bygde seg opp mens vi sto der og ventet på at det store øyeblikket skulle komme – tenningen av juletreet.
Og så skjedde det. Lysene flammet opp, og det var som om hele byen våknet på en ny måte. Folk ble stille i noen sekunder, før en varm applaus fylte luften. Jeg kjente et lite sus inni meg, og jeg så bort på Oda. Hun stod med hodet litt til siden og så opp på lyset – og med det lille smilet sitt. Jeg tenkte: Det er akkurat her jeg vil være nå.
Etter lysfesten gikk vi tilbake mot bussen. Folk var glade, barn sang, og kulden hadde begynt å krype inn under jakken, men jeg merket det knapt. Da vi satte oss på bussen, snudde Oda seg mot meg og sa: «Takk for at du tok meg med.» Jeg tror ikke hun helt aner hvor mye de ordene betydde for meg – det var som å få en liten sol inni hjertet.
Vi fortsatte å prate på bussen, om alt og ingenting. Det var så lett, så naturlig. Vi lo litt, også var det stille noen ganger, på en måte som ikke var klein. Bare stille, som om vi begge var fornøyde.
Da vi kom fram til leiligheten min, stoppet vi utenfor døra. Hun sa: «Takk for en fantastisk kveld, ha det!» Jeg fikk lyst til å gi henne en klem, vise at jeg hadde satt like mye pris på dette. Men jeg ble litt sjenert. Jeg tenkte, stille inne i hodet mitt: Det går bra. Jeg får gi henne en klem neste gang. Og det håper jeg virkelig at jeg får sjansen til. For denne kvelden – med lys, varme, latter og Oda – den glemmer jeg ikke med det første. 🎄❤️
Da jeg så filmen Last Christmas, var det som om noe traff meg dypt inne i hjertet. Jeg trodde først det bare skulle være en vanlig romantisk julefilm, men den viste seg å være så mye mer enn det. Den handlet ikke bare om kjærlighet mellom to mennesker – men om livet, om å miste seg selv, og om å finne veien tilbake. Den fikk meg til å stoppe opp og tenke på alt jeg selv har kjent på; ensomheten, savnet, håpet, og lengselen etter noe ekte.
Jeg følte akkurat det samme som Kate. Hun var så rotløs, så forvirret – en som hadde gått gjennom mye og ikke helt visste hvor hun hørte hjemme lenger. Det var som å se et speilbilde av den følelsen man kan ha når alt føles tungt, og man prøver å smile selv når man egentlig ikke orker. Jeg kjente igjen den stillheten hun bar inni seg, den som ingen egentlig ser, men som ligger der under overflaten.
Og så kom Tom. Han var annerledes. Han var rolig, varm, og til stede på en måte som man sjelden møter. Han minnet henne – og meg – på at livet ikke bare handler om å overleve, men om å virkelig leve. Han så verden på en enkel, men dyp måte. Han fikk henne til å se det vakre i små ting: et smil, en samtale, et øyeblikk under stjernene. Det var så fint, fordi det minnet meg om hvordan kjærlighet egentlig burde være – ekte, ærlig og uten krav.
Men så kom slutten, og jeg kjente hjertet mitt briste. Da sannheten kom frem, og man forsto hvem Tom egentlig var, ble alt stille. Det var som om alle de følelsene jeg hadde holdt igjen, plutselig kom på en gang. Jeg ble både trist og rørt, men mest av alt takknemlig. For det han representerte, var ikke bare kjærlighet mellom to mennesker – det var håp. Han var som et lys som kom inn i livet hennes akkurat når hun trengte det mest, og selv om han ikke kunne bli, så forandret han henne for alltid.
Jeg følte det dypt. Den filmen lærte meg at noen ganger kommer mennesker inn i livet vårt bare for en kort stund, men de setter spor som varer for alltid. De lærer oss å elske, å tilgi, å se verden på nytt. De gir oss noe som ingen andre kan ta fra oss – et minne, et avtrykk, et hjerte som slår litt annerledes etterpå.
Last Christmas minnet meg også om at kjærlighet ikke alltid er perfekt. Den er ikke alltid enkel, og den varer ikke alltid slik vi håper. Men den kan fortsatt være ekte. Og ekte kjærlighet handler ikke om å eie noen, men om å være takknemlig for at du fikk oppleve dem i det hele tatt. Jeg tror det er derfor filmen traff meg så hardt – fordi den viste at selv tap kan være vakkert, hvis man velger å se kjærligheten som ble igjen.
Etter filmen satt jeg igjen med tårer i øynene, men også et smil. For jeg følte at jeg forsto noe viktig: at hjertet mitt fortsatt kan gi, selv etter alt det har gått gjennom. At selv om man har opplevd smerte, kan man finne håp igjen. Og kanskje, en dag, vil jeg også møte en som får meg til å se verden slik Tom så den – med åpne øyne og et åpent hjerte.
Så ja… når jeg så Last Christmas, følte jeg akkurat det samme som Kate. Jeg følte kjærligheten, savnet, smerten – men også gleden. Og mest av alt kjente jeg at kjærlighet virkelig finnes, selv når den gjør vondt. For den lever videre i minnene, i hjertet, og i de små øyeblikkene som aldri helt slipper taket.
Etter å ha sett Last Christmas, begynte jeg å tenke mye på hva det egentlig betyr å gi hjertet sitt til noen. Kjærlighet er ikke bare ord, blikk eller løfter – det er et valg, et stille øyeblikk der man bestemmer seg for å stole på et annet menneske. Det handler om å åpne seg, selv når man er redd for å bli såret.
Og jeg tenkte: hvis jeg noen gang hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt det til en helt spesiell person. Ikke til hvem som helst, men til en som virkelig forstår verdien av det jeg gir. Hjertet mitt er ikke perfekt – det bærer på sår, minner, og historier som ikke alle ville forstå. Men den som får det, må vite at det kommer med alt – både det vakre og det vanskelige.
Jeg ville gitt det til en person som ser meg når jeg prøver å gjemme meg. En som ikke gir opp når jeg trekker meg unna. En som holder hånden min uten å måtte si et ord, men som jeg likevel føler meg trygg hos. En som ikke bare elsker den siden av meg som smiler, men også den som tviler, som gråter, og som noen ganger mister troen på seg selv.
Hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, ville jeg gitt det til en som vet hvordan man tar vare på et annet menneskes sjel. En som ikke bruker kjærligheten som et spill, men som bærer den som et løfte – stille, ekte og trofast. Jeg ville gitt det til en som får meg til å tro på kjærlighet igjen, slik Tom fikk Kate til å tro, og slik jeg selv ble minnet på at kjærlighet fortsatt finnes.
For jeg tror at når man først gir bort hjertet sitt, da må det være fordi man har funnet en som virkelig fortjener det. En som ikke bare vil ha deg fordi du er der, men fordi de ser hvem du er, og elsker deg for nettopp det.
Så ja… hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt bort hjertet mitt til en spesiell person – en som får verden til å føles litt varmere, dagene litt lysere, og livet litt mer verdt å leve. For ekte kjærlighet handler ikke om å finne noen som fullfører deg, men om å finne noen som minner deg på at du allerede er hel – men at det er enda vakrere å være hel sammen.
Hvis jeg skulle gi bort hjertet mitt til en spesiell person, så ville det være til noen som får meg til å føle meg sett på en måte jeg aldri har blitt før. En som ikke bare ser overflaten, men som ser alt det som ligger under – frykten, tvilen, drømmene og de små tingene jeg skjuler for verden. En som ikke bare elsker når det er lett, men som holder fast når det stormer.
Denne personen ville være tålmodig, men ikke likegyldig; varm, men ikke påtrengende; og ærlig, selv når sannheten gjør vondt. De ville få meg til å le på en måte som får magen til å krible, og få meg til å gråte uten skam, fordi jeg vet at jeg er trygg med dem. Deres nærvær ville føles som et hjem, som et sted der jeg kan være helt meg selv, uten masker, uten forsøk på å imponere.
Hvis jeg hadde gitt hjertet mitt til dem, ville det vært fordi jeg stolte på at de ville behandle det med omsorg. Jeg ville gitt dem alt jeg har – de stille drømmene, de skjøre minnene, og de uferdige delene av meg selv som jeg fortsatt prøver å forstå. Og i bytte ville jeg fått noe som ikke kan kjøpes eller tvinges frem: en forbindelse så dyp at den føles som om sjelene våre kjenner hverandre fra før, som om vi alltid har vært ment å møte hverandre.
Denne personen ville få hjertet mitt til å slå fortere uten at det føles skremmende; de ville være min trygghet når alt annet virker kaotisk. Jeg ville gitt dem hjertet mitt fordi jeg vet at kjærlighet ikke handler om å eie, men om å dele. Om å skape et rom der vi begge kan vokse, lære, elske og feile – sammen.
Så ja… hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt det til en spesiell person. En som gjør at verden føles litt lettere, dagene litt lysere, og alt annet litt mindre skummelt. En som minner meg på at kjærlighet ikke handler om perfeksjon, men om sannhet, nærhet og motet til å åpne seg helt. Og kanskje, bare kanskje, ville det å gi bort hjertet mitt til denne personen være det vakreste valget jeg noen gang har gjort – fordi det ville være ekte, helt og fullt, akkurat som kjærlighet burde være. ❤️
