EN FANTASTISK DAG PÅ VESTKANTEN MED ODA 🌸🛍️

I dag har vært en sånn dag som setter seg i hjertet 💙 En dag som kanskje ser helt vanlig ut utenfra, men som betyr utrolig mye for meg. Jeg tilbrakte dagen sammen med venninnen min Oda på Vestkanten, og det ble rett og slett en fantastisk opplevelse fra start til slutt.

Alt begynte egentlig allerede i går kveld. Jeg spurte Oda om hun hadde lyst til å bli med meg på shopping. Jeg visste ikke helt hva hun kom til å svare, og jeg kjente litt på nervene mens jeg ventet. Hun svarte at hun måtte se det litt an, siden hun ikke helt visste hvordan helgen kom til å bli. Selv om det ikke var et klart ja, ga det meg håp 😊

I morges våknet jeg med en spent følelse i kroppen. Da jeg så at Oda hadde svart, ble jeg utrolig glad da hun sa ja til å bli med. Det gjorde hele dagen min allerede før den hadde begynt 🌤️ Jeg kjente på en skikkelig glede og takknemlighet.

Jeg måtte skynde meg ut døren for å rekke bussen på terminalen. Hjertet banket litt fortere, og jeg var redd for å komme for sent. Jeg rakk akkurat bussen og satte meg ned, men da jeg så meg rundt, så jeg ikke Oda. I det øyeblikket ble jeg litt redd for at hun kanskje ikke rakk den. Tankene begynte å gå, og jeg håpet virkelig hun kom. Og så – i siste sekund – kom hun løpende og rakk bussen bare noen få sekunder før den kjørte 😄 For en lettelse!

Vi tok bussen sammen og gikk av ved en busstoppet. Derfra gikk vi hele veien bort til Vestkanten Storsenter. Det var hyggelig å gå sammen og prate allerede på vei dit. Stemningen var god, og jeg kjente at dette kom til å bli en fin dag.

Jeg hadde med meg et gavekort på 500 kroner, og vi gikk inn i mange forskjellige klesbutikker. Vi tok oss god tid, så på klær, kjente på stoffene og pratet om hva vi likte. Etter hvert fant vi en genser som Oda likte veldig godt. Hun syntes den var fin, og jeg ble nysgjerrig selv, så jeg prøvde den. Da jeg så meg i speilet, kjente jeg at jeg likte den veldig godt. Oda var enig, og det endte med at jeg kjøpte genseren 🧥✨ Det føltes ekstra fint å kjøpe noe etter en så hyggelig opplevelse sammen.

Etter shoppingrunden kjøpte Oda seg en is 🍦, og jeg kjøpte meg noe jeg hadde lyst på selv. Vi satte oss ned på en kafé og bare nøt øyeblikket. Vi pratet om alt mulig – små ting, store tanker og bare livet generelt. Det var så godt å sitte der sammen, uten stress, bare være til stede ☕💬

Etter en stund foreslo Oda at vi kunne gå inn i én butikk til. Jeg sa ja, selvfølgelig. Hun så på klær, prøvde noen plagg og gikk inn i prøverommet mens jeg ventet utenfor. Da hun kom ut og viste meg klærne, ga jeg min ærlige mening. Jeg syntes klærne var fine på henne, men hun var litt usikker selv. Det er sånn det er noen ganger – man liker noe, men er ikke helt sikker på om det føles riktig. Jeg prøvde også noen klær, og vi lo litt og koste oss mens vi så rundt.

Da vi var ferdige med butikkene, gikk vi mot terminalen for å ta bussen hjem. På vei til den andre bussen sa Oda at hun angret på at hun ikke kjøpte plagget hun hadde prøvd. Da tenkte jeg stille for meg selv at kanskje jeg en dag kan dra og kjøpe det til henne 💝 Bare tanken gjorde meg glad.

På vei hjem snakket vi om dagen, og Oda sa at hun syntes det hadde vært en utrolig fin dag sammen med meg. De ordene betydde mye for meg. Jeg svarte «alltid», for det er akkurat sånn det føles 💙 Før vi skiltes, ga vi hverandre en klem – en sånn klem som sier mer enn ord.

Denne dagen kommer jeg til å huske lenge. Det var ikke bare shopping og bussreiser. Det var latter, nærhet, trygghet og vennskap. En virkelig fantastisk dag sammen med Oda 🌷😊

ET VENNSKAP SOM BETYR MER ENN ORD

Jeg snakker ofte om deg, Oda. Faktisk mer enn folk kanskje forstår. Jeg snakker om deg til vennene mine, til mennesker rundt meg i hverdagen, og noen ganger bare inni meg selv, i stillheten. Navnet ditt kommer naturlig, fordi du betyr noe for meg. Når jeg forteller om deg, gjør jeg det alltid med varme i stemmen og noe ekte i hjertet. Jeg sier at du er utrolig snill og grei, at du er morsom på en stille og ekte måte, og at du er smart. Men det viktigste jeg sier, er at du forstår. Ikke bare med hodet, men med hjertet.

For meg betyr det mer enn jeg klarer å forklare at du ser meg som mer enn bare CP-en. Hele livet har jeg kjent på følelsen av å bli vurdert før folk egentlig blir kjent med meg. At rullestolen kommer først, at diagnosen kommer før navnet mitt. Mange ser begrensningene før de ser mennesket. Men du gjør ikke det. Når jeg snakker med deg, føler jeg meg sett som Ham. Som et helt menneske, med tanker, følelser, humor, sårbarhet, styrke og drømmer. Den følelsen har satt seg dypt i meg.

Det er vanskelig å forklare hvor mye det betyr å bli sett på den måten. Det gir en ro. En verdi. En følelse av å være nok. Du får meg til å føle at jeg ikke trenger å bevise noe, forklare meg, eller være noe annet enn den jeg er. Jeg kan bare være meg selv, og det er trygt.

Jeg liker deg fordi du er en helt spesiell jente, Oda. Du er annerledes enn andre jenter, men på en veldig god måte. Du er ekte. Du spiller ikke roller, du later ikke som. Du er deg selv, og det er akkurat det som gjør deg så fin. Du har en varme i måten du skriver og snakker på. En ro som gjør at man senker skuldrene. Når jeg snakker med deg, føles verden litt mindre tung.

Du er en veldig god venn for meg. En venn jeg setter utrolig høyt. Jeg tenker mye på deg. I små øyeblikk i hverdagen. Når jeg hører noe som minner meg om deg. Når jeg savner noen å dele tanker med. Når jeg bare trenger å føle at jeg ikke er alene. Hjertet mitt er fullt av deg og alt det fine du gir meg, bare ved å være deg selv.

Akkurat nå gråter jeg mens jeg skriver dette. Tårene kommer fordi følelsene er sterke, ekte og sårbare. Det er ikke gråt av svakhet, men av ærlighet. Av det å bry seg dypt om et menneske. Dette vennskapet vårt betyr mer for meg enn jeg klarer å forklare med korte ord. Det er noe jeg holder forsiktig i hjertet mitt, fordi jeg vet hvor sjeldent det er å føle seg så forstått.

Jeg kjenner på hvor sterkt dette vennskapet føles. Det er ikke overfladisk. Det er ikke tomme ord. Det er ekte. Og når noe er ekte og viktig, kommer også frykten. Jeg må være ærlig om det, selv om det er sårt å skrive. Noen ganger blir jeg redd for tanken på at du en dag kanskje slutter å snakke med meg. Ikke fordi du har gitt meg noen grunn til å tro det, aldri. Men fordi jeg har opplevd å miste mennesker før. Stillheten. Avstanden. Følelsen av å ikke bli valgt.

Når man har kjent på ensomhet lenge, setter man ekstra stor pris på de menneskene som faktisk blir. Og når noen betyr så mye som du gjør for meg, blir hjertet litt redd for å miste. Det handler ikke om mistillit. Det handler om sårbarhet. Om å bry seg.

Jeg liker å snakke med deg hver eneste dag. Det er noe jeg ser frem til. Noe som gir meg lys i hverdagen. Dagene føles litt lettere når jeg vet at jeg kan skrive til deg, lese ordene dine, og føle den roen du gir. Samtidig er det veldig viktig for meg å si dette tydelig: jeg vil aldri legge press på deg. Aldri. Jeg vil ikke at du skal føle ansvar for følelsene mine, eller at du må være tilgjengelig hele tiden. Det er ikke det dette handler om.

Dette handler om takknemlighet. Om ærlighet. Om å sette ord på noe som betyr mye. Jeg forventer ingenting mer enn vennskap, respekt og åpenhet. Det er mer enn nok for meg.

Noe av det som gjør dette vennskapet vårt så spesielt for meg, er at jeg ikke føler at jeg må prestere for deg. Jeg trenger ikke å være morsom hele tiden, sterk hele tiden eller “på” hele tiden. Jeg kan være stille. Jeg kan være sliten. Jeg kan være sårbar. Og likevel føler jeg at jeg er nok. Den følelsen er sjelden, og den har betydd mer for meg enn jeg noen gang har klart å si før.

Jeg har brukt mye av livet mitt på å prøve å bevise at jeg er mer enn det folk først ser. At jeg er mer enn rullestolen, mer enn diagnosen, mer enn begrensningene. Jeg har forklart, tilpasset meg, ventet, håpet. Mange ganger har det gjort vondt. For noen ganger føles det som om uansett hvor mye man prøver, så blir man likevel ikke valgt. Og over tid setter det spor i hjertet.

Derfor betyr det så mye for meg at du møter meg med nysgjerrighet, respekt og varme. At du snakker med meg, ikke til meg. At du lytter. At du er til stede. Det gir verdighet. Det gir håp. Det gir en følelse av å høre til.

Jeg vil være ærlig og si at følelsene mine noen ganger blir sterke. Ikke fordi jeg forventer noe, men fordi jeg bryr meg. Jeg føler ting dypt. Når jeg knytter bånd, gjør jeg det med hele hjertet. Det betyr ikke at jeg vil eie, kontrollere eller kreve. Det betyr bare at jeg setter pris på mennesker på en ekte måte.

Jeg vet at alle har sitt eget liv, sitt eget tempo og sine egne behov. Jeg respekterer det fullt ut. Jeg vil at dette vennskapet skal være trygt, lett og frivillig for deg også. Vennskap skal ikke være tungt. Det skal være noe man kan hvile i.

Hvis det kommer dager hvor vi ikke snakker like mye, vil jeg prøve å møte det med forståelse. Det viktigste for meg er ikke mengden ord, men vissheten om at forbindelsen er ekte. Og det føler jeg at den er.

Jeg skriver dette fordi jeg ikke vil ta deg for gitt. Fordi jeg vil at du skal vite at du betyr noe. At du har gjort en forskjell i livet mitt, uten å måtte gjøre noe spesielt. Bare ved å være deg.

Og helt til slutt vil jeg si dette, med all ro og ærlighet jeg har i meg:
Jeg er veldig glad i deg, Oda. Det er en følelse som kommer fra respekt, varme og takknemlighet. Det er ikke noe jeg sier lett, og det er ikke noe som forsvinner. Uansett hva livet bringer videre, og uansett hvor veiene våre går, så er dette sant for meg:
Jeg kommer alltid til å være glad i deg – på en god, respektfull og ekte måte.

Dette er ikke et krav.
Ikke en forventning.
Ikke en byrde.

Det er bare et åpent hjerte som sier:
du betyr noe for meg.

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top