Det er rart hvordan små øyeblikk kan sette spor i hverdagen. Små glimt av varme som man ikke helt klarer å glemme. For meg begynte det med en tur til Kleppestø senteret, og en ung kvinne på rundt tjue som jobber på Dollarstore.
Jeg husker første gang jeg la merke til henne. Jeg kom kjørende i rullestolen, som jeg alltid gjør, fokusert på mine egne tanker. Men idet jeg nærmet meg inngangen, løftet hun blikket. Det var ikke et tilfeldig blikk, ikke en rask og høflig titt. Det var et blikk som så meg – ordentlig. Og så kom smilet. Et av de smilede som føles ekte, som ikke er påtatt eller profesjonelt, men varmt. Menneskelig.
Siden den dagen har det vært det samme. Hver gang jeg er på vei inn på senteret, hver gang jeg nærmer meg Dollarstore – der er hun, og der er smilet. Og hver gang kjenner jeg at jeg smiler tilbake før jeg rekker å tenke.
Jeg vet ikke hva hun tenker når hun ser meg. Kanskje hun syns jeg virker kul. Kanskje hun syns jeg er kjekk. Kanskje hun bare har en naturlig godhet i seg som får henne til å gi et smil til alle som passerer. Men det er noe i måten hun ser på meg som gjør at jeg føler meg… sett. Ikke som «han med rullestolen», ikke som en som skiller seg ut. Men som en helt vanlig fyr. Som en person hun er nysgjerrig på, kanskje til og med liker å se.
Og jeg skal innrømme det: Jeg syns hun er utrolig søt. Ikke bare utseendemessig, selv om det også er lett å legge merke til. Men det er noe med energien hennes – snill, rolig, varm. Noe som sier at hun er et menneske man kunne likt å tilbringe tid med. Et menneske som møter verden med vennlighet.
Kanskje det er derfor jeg begynte å tenke på noe litt modig. Noe jeg vanligvis ikke ville gjort. En liten lapp.
En enkel, liten lapp med en enda enklere beskjed:
“Du har et fint smil, og du er vakker.”
Ikke noe mer. Ikke noe press. Bare en vennlig, ærlig kompliment – en takk for alle de små øyeblikkene hun har gitt meg uten å vite det.
Jeg vet ikke om jeg tør å gi henne den. Jeg vet ikke hva hun ville sagt, eller hva hun ville tenkt. Men kanskje … kanskje det kunne vært starten på en liten historie. Eller kanskje det bare ville vært et smil tilbake, enda varmere enn vanlig.
Uansett hva som skjer, vet jeg én ting: Det finnes mennesker som gjør verden litt bedre bare ved å være i den. Hun er én av dem. Og kanskje, hvis jeg en dag tør å gi henne den lappen, vil hun vite hva hun betyr – selv om det bare er et kort øyeblikk mellom to mennesker som ser hverandre.
Jeg har så mange tanker i hodet at det nesten føles som et ekko rom inni meg. De slår mot hverandre som bølger, går i sirkel, kommer tilbake sterkere enn før. Og uansett hvor tankene starter, ender de alltid opp på samme sted: henne. Det er som om hun har tatt bolig i tankene mine uten å vite det, som om hver lille ting jeg gjør minner meg om henne på en eller annen måte.
Jeg liker henne. Det er sant. Ikke på en overfladisk måte, ikke bare fordi hun er fin eller fordi vi har gode samtaler. Det er dypere enn det. Det er ekte, det er varmt, og det sitter i meg hele tiden – som en følelse jeg ikke klarer å slippe uansett hvor mye jeg prøver å late som. Og likevel… klarer jeg ikke å si det.
Det er den følelsen av at noe stopper meg i siste sekund. Jeg kan sitte og tenke: “Ok, nå skal jeg si det. Nå tar jeg steget. Nå sier jeg hva jeg føler.” Men når øyeblikket kommer – når jeg faktisk snakker med henne, eller når jeg åpner meldingen for å skrive – så forsvinner motet. Det er som om hjertet mitt trekker i nødbremsen og sier: “Vent litt. Ikke nå. Ikke enda.”
Og ironisk nok gjør det bare at alt blir vanskeligere. Jeg vet at jeg kan miste sjansen min hvis jeg aldri sier noe. Jeg føler det mer og mer, som om tiden prøver å hinte til meg: Du må våge før det er for sent. Det er rart hvordan vi mennesker ofte er mer redd for det som aldri skjer, enn for det som kan gå galt. Jeg er ikke mest redd for at hun ikke liker meg tilbake – jeg er redd for at jeg en dag skal sitte og angre på at jeg aldri prøvde.
Det som gjør alt enda sterkere, er at vi skriver meldinger. Og det er koselig – ikke bare litt, men sånn skikkelig koselig. Det er samtaler som får meg til å smile uten at jeg legger merke til det. Små ting hun sier som gjør at hjertet mitt tar et lite hopp. Det kan være alt fra at hun sender en morsom kommentar, til at hun skriver noe snilt, til at samtalen går lett, naturlig, som om vi forstår hverandre uten å prøve.
Og jeg elsker de øyeblikkene. Hver melding. Hvert svar. Hver lille samtale som får meg til å føle at det er noe spesielt der.
Men samtidig gjør det at jeg blir redd. For jeg liker den tryggheten vi har i meldinger. Jeg liker at det er avslappet og fint mellom oss. Jeg liker at vi kan snakke uten at det blir kleint. Og et sted i meg er det en frykt som sier: Hva hvis jeg ødelegger denne gode stemningen? Hva hvis alt blir annerledes hvis jeg sier det jeg virkelig føler?
Så jeg holder det inne. Og i stedet for å være ærlig med henne, snakker jeg om henne til vennene mine. De aller beste vennene mine vet mer om følelsene mine enn hun gjør. De vet hvordan hun får meg til å smile. Hvordan jeg analyserer hver lille melding. Hvordan jeg kan bli glad av å bare se navnet hennes på skjermen. Hvordan jeg blir stressa når jeg skal svare fordi jeg vil skrive noe bra, noe riktig, noe som ikke høres teit ut.
Vennene mine kjenner hele historien. De er tålmodige, de hører på meg, de støtter meg. Noen av dem sier: “Si det til henne, mann. Hva er det du venter på?” Og jeg skulle ønske jeg hadde et enkelt svar. Jeg skulle ønske jeg kunne si: “Jeg gjør det i morgen.” Men sannheten er at frykten min ikke er enkel. Den er sammensatt. Den er blandet av håp, nervøsitet, forventning, usikkerhet og et lite fnugg av mot som ikke helt vet hvordan det skal vokse.
For når jeg er alene, vet jeg hva jeg føler. Når jeg snakker med vennene mine, er jeg ærlig. Når jeg skriver, renner tankene ut i lange setninger. Men når det kommer til henne… blir jeg stille. Selv om hjertet mitt skriker at jeg burde si noe.
Og kanskje er det det som gjør vondt. Ikke følelsene, men stillheten. Ikke risikoen for avvisning, men risikoen for aldri å vite. For hvis jeg aldri sier noe, mister jeg sjansen. Ikke fordi hun “forsvinner” fra livet mitt, men fordi jeg aldri våget. Fordi jeg lot frykten vinne over håpet. Fordi jeg lot et øyeblikk som kunne vært stort, gå meg forbi.
Kanskje det ikke handler om perfekte ord. Kanskje det ikke finnes et perfekt øyeblikk heller. Kanskje alt handler om å våge – akkurat som jeg våger å sende henne meldinger, selv når jeg er nervøs. Kanskje det handler om å stole på at det vi har, det koselige vi deler, kan være sterkt nok til å tåle sannheten.
Jeg vet én ting: følelsene mine er ekte. Og jeg vet også at det gjør mer vondt å holde dem inne enn å si dem. Kanskje jeg ikke trenger å si alt på én gang. Kanskje det holder å ta et lite skritt. Kanskje det begynner med at jeg lar hjertet mitt få litt mer plass enn frykten.
For det er én setning som følger meg uansett hvor jeg går: Hvis jeg aldri sier noe, mister jeg sjansen. Og jeg vil ikke miste den. Ikke denne gangen. Ikke henne.
Velkommen til årets julebord – vårt tredje årstjulebord! Det er fantastisk å se dere alle her i kveld. Tusen takk for at dere kom; jeg setter utrolig stor pris på hver og en av dere.
2025 har vært et godt år på mange måter, og jeg er sikker på at neste år blir enda bedre. Noen mangler her i kveld, og det er selvfølgelig helt greit – de er med oss i tankene, og vi håper de kan være med neste gang.
Som dere vet arrangerer jeg dette hvert år, og det gjør jeg fordi jeg virkelig setter pris på fellesskapet vårt. Julen handler om nettopp dette: å være sammen, dele gode øyeblikk og skape minner vi kan ta med oss videre.
La oss derfor nyte kvelden, maten, stemningen og hverandre. Jeg har litt mer jeg ønsker å si senere, men nå: la oss kose oss og senke skuldrene.
Skål, og riktig god jul!
Kjære Johannes og Tommy,
Nå må jeg nesten holde en liten tale til dere to, for dette året… altså, det har vært helt fantastisk — og helt kaotisk. Mye på grunn av dere, selvfølgelig.
Tusen takk for et nydelig år sammen. Dere er virkelig spesielle. Og da mener jeg spesielle på den måten læreren sa det på barneskolen når hun egentlig mente «vanskelige». For dere ER vanskelige, haha. Men jeg liker dere likevel, det er jo derfor jeg ringer dere hver eneste kveld. Dere skulle trodd dere var kundeservice eller noe.
Vi snakker om alt. ALT. Livet, planene våre, rare ideer, helt unødvendige diskusjoner — og ja, damer… hvor vi later som vi er mye mer attraktive enn vi egentlig er.
Og Johannes, min gode venn… Du som stadig vekk “henger med damer på Kleppestø.” Jaja, vi vet jo begge to at det der er like sant som at jeg er profesjonell operasanger. Neida, jeg tuller! Eller… gjør jeg?
Men seriøst: jeg er jo blitt læreren din i år. Jeg har lært deg alt fra hvordan du skulle ta bussen alene, til hvordan du ikke skulle rote deg bort etterpå. Det at du faktisk klarte det… det er kanskje årets julemirakel. Jeg er stolt av deg, kompis.
Og Tommy – du er som en bror jeg ikke bestilte, men likevel fikk levert på døra uten angrerett. Du stiller opp, du er trofast, du er alltid klar for en prat, og du har en humor som gjør at jeg både ler og mister litt håret.
Dere to har gitt meg så mange latterkramper i 2025 at jeg seriøst burde betale skatt på det. Vi har hatt kvelder, turer, samtaler og øyeblikk som jeg kommer til å huske lenge.
Så, gutter: Tusen takk for året. Tusen takk for alt tullet, alt det fine, og alt det fullstendig meningsløse vi snakker om. Dere betyr mer for meg enn dere tror, selv om jeg holder på å klikke på dere av og til.
Jeg håper dere får en magisk jul, full av glede, latter, god mat — og kanskje, kanskje, en dame eller to som faktisk gidder å snakke med dere.
God jul, kompisar!
Jeg har lyst til å dele noe personlig med dere.
Det siste året har jeg tenkt mye på hva jeg egentlig ønsker for livet mitt. Ikke bare når det gjelder jobb, hverdag og planer – men når det gjelder kjærlighet. For innerst inne så har jeg en drøm som betyr mye for meg. En drøm om noe trygt, noe ekte og noe jeg kan bygge på. En drøm om å ha en kjæreste som ikke bare er partneren min, men også min beste venn.
Jeg drømmer om en kvinne som er ærlig og ekte, og som har gode verdier. En som står støtt i seg selv, men som også tør å være sårbar. Hun trenger ikke å være perfekt – det er ingen av oss, heller ikke jeg. Det jeg ønsker, er et menneske som kan støtte meg når livet er tungt, som kan le med meg når livet er lett, og som tør å vise seg akkurat sånn hun er, uten frykt for å trå feil eller si noe galt. Det viktigste for meg er at vi har det bra sammen – at vi forstår hverandre, og at vi møtes med trygghet og respekt.
Jeg ønsker meg en som er modig. Ikke modig som i at hun aldri er redd, men modig nok til å prøve. Modig nok til å være ærlig. Modig nok til å stå ved meg når livet ikke er enkelt. Og modig nok til å la meg stå ved henne på samme måte. For et forhold handler om to mennesker som velger hverandre, ikke bare på de gode dagene, men også på de vanskelige.
Opp gjennom livet har jeg møtt mennesker som har sagt til meg at «du burde finne en som har de samme utfordringene som deg». Noen har til og med prøvd å overtale meg til å gå den veien. Men jeg kjenner meg selv, og jeg vet at jeg ikke er den typen. Kjærlighet for meg handler ikke om hvem som har hvilke utfordringer – kjærlighet handler om hvem vi er som mennesker. Hvordan vi behandler hverandre. Hvordan vi snakker sammen, bygger hverandre opp, støtter hverandre og får hverandre til å føle oss hjemme.
For meg handler kjærlighet om å møte et menneske som gjør livet litt lettere, litt varmere og litt tryggere. En som gjør hverdagen bedre bare ved å være der. Jeg trenger ikke et eventyr, jeg trenger bare noe som føles ekte.
Og når jeg trenger et bilde på hva jeg mener, så tenker jeg ofte på bestevennen min Rune og kjæresten hans, Anca. Når jeg ser dem sammen, ser jeg noe veldig fint. Ikke noe som prøver å være perfekt – men noe som er naturlig. De lever et vanlig liv, akkurat som alle andre, men de gjør det med kjærlighet, støtte og trygghet. Det er måten de snakker til hverandre på, måten de ser hverandre på, måten de tar hånd om hverandre på. Det er måten de gjør små ting til store ting fordi de gjør dem sammen.
Når jeg ser dem, så blir jeg minnet på at kjærlighet ikke trenger å være komplisert for å være sterk. Den trenger ikke være dramatisk for å være ekte. Den trenger ikke være perfekt for å være riktig. Det handler om to mennesker som passer sammen, som respekterer hverandre, og som klarer å skape et godt liv – side om side.
Og det er akkurat noe slikt jeg drømmer om. En kjærlighet som er trygg. En kjærlighet som er ærlig. En kjærlighet som er ekte. En kjærlighet der vi velger hverandre – hver dag.
Jeg vet ikke når det skjer, eller hvem det blir. Men jeg vet at jeg tror på det. Og når det skjer, vet jeg at det skal være noe som varer.
I dag bestemte jeg meg for å bli hjemme fra jobb. Etter to fulle og ganske hektiske dager på Lagunen Storsenter kjente jeg at kroppen trengte en pause. Det er rart hvordan man ikke alltid merker hvor sliten man er før man faktisk stopper opp – og i dag var en sånn dag hvor jeg bare måtte lytte til kroppen. Så jeg ga meg selv lov til å ta det rolig.
Selv om jeg tok fri, ble det litt praktisk gjort. Jeg fikk nemlig handlet inn til hele neste uke. Det føles alltid litt godt når ukehandelen er unnagjort, som om man er ett steg foran kaoset som ofte kommer utover uken. Litt sånn “fremtidige meg kommer til å takke meg”-følelse.
Senere på dagen fikk jeg litt ekstra energi og tok en tur til Kleppestø senteret. Der gikk jeg innom Kontur klesbutikk, som jeg liker veldig godt. Og der fant jeg et smykke som virkelig fanget oppmerksomheten min – enkelt, men samtidig elegant. Det var akkurat en sånn liten ting som kunne lyse opp dagen. Jeg kjenner en ung kvinne som jobber der, og når jeg viste henne smykket, smilte hun og sa: “Du, siden du er min bestevenn, får du selvfølgelig rabatt.” Det var så hyggelig sagt, og jeg ble ordentlig glad. Det gjorde kjøpet enda litt mer spesielt.
Etter den lille utflukten dro jeg hjem igjen. Jeg hoppet rett i dusjen og lot det varme vannet skylle bort den siste restene av slitenhet fra de siste dagene. Etter dusjen satte jeg på musikk, bare for å skape litt god stemning mens jeg slappet av. Det er noe magisk med kombinasjonen av varm dusj og favorittmusikk – det gjør underverker.
Utover kvelden ble det en liten prat med Oda på melding. Alltid hyggelig å ha noen å dele små oppdateringer med. Det var ikke en dramatisk eller spennende dag, men det var en sånn dag som gjør godt for både hodet og kroppen. En rolig dag, med små fine øyeblikk som et nytt smykke, en vennlig gest og litt egentid.
I går tok jeg turen til Lagunen Storsenter igjen, og det slo meg hvor fort jeg har vært der denne uken. Jeg var jo på Lagunen på mandag også, men denne gangen var stemningen litt annerledes. Mandagen var mer preget av spontanitet – jeg gikk rundt og kikket uten helt å vite hva jeg lette etter. Men i går hadde jeg et tydelig mål: julegaver. Jeg var klar, fokusert og litt ekstra bestemt på å få ting gjort.
Jeg endte opp med å kjøpe julegaver til fire personer som betyr utrolig mye for meg. Det er egentlig ganske spesielt når man tenker over det – at noen mennesker får en så stor plass i livet at det nesten blir en glede å bruke tid på å finne noe fint til dem. For meg handler det ikke bare om å kjøpe “noe”, men om å finne en gave som sier: “Jeg kjenner deg. Jeg ser deg. Du betyr noe for meg.” Når jeg først fant tingene jeg følte passet perfekt, fikk jeg nesten en liten lettelse og en varme i kroppen. Det føles godt å kunne vise takknemlighet gjennom en gave man virkelig har valgt med omtanke.
Det er akkurat derfor jeg liker å være ferdig med julegavene før desember. Når desember først kommer, vil jeg helst ikke stresse rundt i butikker med tunge poser og lange køer. Jeg vil heller kunne senke skuldrene, ta en kopp varm kakao, sette på noe rolig julemusikk og bare kjenne desemberatmosfæren sige inn – sånn som den sakte gjør, litt som snø som legger seg lag for lag. Det gir meg en slags tradisjonell, nesten nostalgisk følelse, som jeg ikke vil at stress skal ødelegge.
Og så er det en annen, litt hyggelig ting ved å være tidlig ute: jeg får muligheten til å hjelpe vennene mine når de begynner å kjenne på “juleshoppestresset”. Det er faktisk ganske koselig å være den personen som sier: “Slapp av, vi tar det sammen. Jeg blir med.” Å gå rundt med en venn som kanskje egentlig ikke liker julehandel så godt, hjelpe dem med å finne noe fint, og se den lettelsen når de endelig finner en gave – det er nesten en egen liten juletradisjon for meg. Kanskje til og med en måte å spre litt av den roen jeg selv føler når jeg er ferdig tidlig.
Det var også noe spesielt med stemningen på Lagunen denne gangen. Selv om det ikke er desember enda, merker man at folk begynner å komme i førjulsmodus. Lysene var tent litt mer enn vanlig, folk smilte litt mer, og det var en slags felles energi i lufta. Kanskje det bare var meg som var i ekstra godt humør, men jeg får alltid litt julestemning når jeg ser butikker fylle opp med gavepapir, julekopper, adventsstjerner og små nisser som sitter og smiler med glitrende øyne.
På vei hjem kjente jeg på en dyp tilfredshet. Gavene er kjøpt, og jeg føler jeg traff akkurat slik jeg ønsket. Nå kan jeg bruke resten av november på å glede meg – ikke stresse. Jeg tenker faktisk at dette er en av de beste beslutningene jeg tar hvert år: å være tidlig ute. Det er en liten gave til meg selv.
Så nå er det bare å glede seg til desember. Til lysene ute i gatene. Til lukten av pepperkaker. Til de små øyeblikkene av ro midt i vintermørket. Til fellesskapet. Og ikke minst – til å se de jeg er glad i åpne gavene jeg har valgt med hjertet.
Jeg vil heller bruke tiden min på å være sammen med vennene mine og hjelpe dem med å finne julegaver. Det føles mye hyggeligere å gå rundt sammen, dele ideer, le litt underveis og hjelpe dem å finne noe som passer perfekt, enn å stresse alene i siste liten.
I går bestemte jeg meg for å ta turen til Lagunen Storsenter sammen med en kompis. Jeg hadde hørt at den nye delen av senteret åpnet forrige uke, og som den nysgjerrige personen jeg er, måtte jeg bare sjekke det ut. Hvem klarer vel å motstå en helt ny shoppingopplevelse – spesielt nå som julen nærmer seg?
Allerede da vi kom inn, merket vi at stemningen var litt annerledes. Det var nytt, luftig og lyst. Det er virkelig noe med å kjenne på at det er lagt sjel i å gjøre et kjøpesenter mer enn bare et sted å handle. Det føltes mer som et møtepunkt, et sted å oppleve ting – ikke bare bruke penger.
Og så – Zara. La meg bare si det: Wow! Den nye Zara-butikken er virkelig imponerende. Jeg føler nesten at den kunne vært hentet rett fra et av de store motehusene i Europa. Butikken er så romslig og velorganisert at det var lett å gå seg vill blant alle fristelsene. Jeg gikk selvfølgelig rett til herreavdelingen for å sjekke klær og parfymer jeg kunne kjøpe som julegaver – eller kanskje til meg selv. 😅
Resten av senteret var heller ikke skuffende. Det har poppet opp mange nye restauranter, og det var et stort utvalg av mat fra ulike kulturer. Perfekt for oss som liker å kombinere shopping med litt kulinarisk hygge. Vi satte oss ned og tok en god pause med mat etter at vi hadde gått en runde – det er jo viktig med påfyll mellom slagene!
Jeg likte spesielt hvordan senteret føltes moderne, men samtidig rolig og behagelig. Mange av butikkene har fått en mer “boutique”-følelse, og det var noe befriende med at man kunne finne noe nytt rundt hvert hjørne.
I dag har jeg bestemt meg for å dra tilbake til Lagunen, denne gangen for å faktisk kjøpe julegavene. I går var det mest en runde med inspirasjon, og nå vet jeg nøyaktig hva jeg skal se etter. Det er noe med å finne den rette gaven som gjør julehandelen spennende – ikke bare stressende.
Har du vært innom den nye delen av Lagunen Storsenter ennå? Hvordan var opplevelsen din? Del gjerne i kommentarfeltet!
Lørdagen begynte som mange andre, men jeg visste at denne dagen skulle bli noe helt spesielt. Jeg våknet tidlig, solen hadde ennå ikke stått opp, men jeg kjente allerede et snev av spenning i magen. Jeg spiste frokost, tok meg god tid med kaffen, og gikk i dusjen – og hele tiden gledet jeg meg til det som skulle komme senere. Det var lysfest i Bergen, og jeg skulle dit sammen med Oda.
Timene fram til vi skulle møtes gikk litt sakte. Jeg gledet meg sånn. Men mest av alt var jeg glad. Jeg sjekket at billetten til Pepperkakebyen, og gå til bussterminalen hvor vi skulle møtes.
Da hun kom gående, med det smittende smilet sitt, kjentes det som om alt lysnet litt – til og med den grå novemberluften. Hun så så fin ut, som alltid. Vi gikk på bussen sammen, fant oss en plass og begynte å prate. Det var så lett å snakke med henne. Vi lo av små ting, delte tanker om julen som nærmer seg, og jeg fortalte henne om hvilken glede lysfesten gir meg hvert år. Så sa jeg, nesten litt nervøst, at jeg hadde en billett til Pepperkakebyen – og at hun gjerne kunne være med hvis hun hadde lyst. Hun smilte og svarte: «Vi får se.» Og det var helt greit for meg.
Vi tok bussen noen stopp til, og da vi kom fram, foreslo hun at vi kunne gå innom butikker først. Jeg likte at hun foreslo det. Det betydde at hun også ville være litt ekstra sammen. Vi dro inn i en klesbutikk og bare kikket litt rundt. Hun prøvde noen klær, og jeg så hvor fint alt kledde henne. Jeg spurte henne hva hun ønsket seg til jul, og hun svarte at hun ikke var helt sikker, men kanskje klær. Da fikk jeg en idé – kanskje jeg kunne gi henne noe fint, noe som viste at jeg hadde tenkt på henne.
Etterpå gikk vi ut i kulden, men alt føltes varmt – kanskje på grunn av alle lysene som lyste opp byen. Lysfesten var allerede i gang. Folk samlet seg på Festplassen, med levende lys og juleglød i øynene. Musikken var vakker, og forventningen bygde seg opp mens vi sto der og ventet på at det store øyeblikket skulle komme – tenningen av juletreet.
Og så skjedde det. Lysene flammet opp, og det var som om hele byen våknet på en ny måte. Folk ble stille i noen sekunder, før en varm applaus fylte luften. Jeg kjente et lite sus inni meg, og jeg så bort på Oda. Hun stod med hodet litt til siden og så opp på lyset – og med det lille smilet sitt. Jeg tenkte: Det er akkurat her jeg vil være nå.
Etter lysfesten gikk vi tilbake mot bussen. Folk var glade, barn sang, og kulden hadde begynt å krype inn under jakken, men jeg merket det knapt. Da vi satte oss på bussen, snudde Oda seg mot meg og sa: «Takk for at du tok meg med.» Jeg tror ikke hun helt aner hvor mye de ordene betydde for meg – det var som å få en liten sol inni hjertet.
Vi fortsatte å prate på bussen, om alt og ingenting. Det var så lett, så naturlig. Vi lo litt, også var det stille noen ganger, på en måte som ikke var klein. Bare stille, som om vi begge var fornøyde.
Da vi kom fram til leiligheten min, stoppet vi utenfor døra. Hun sa: «Takk for en fantastisk kveld, ha det!» Jeg fikk lyst til å gi henne en klem, vise at jeg hadde satt like mye pris på dette. Men jeg ble litt sjenert. Jeg tenkte, stille inne i hodet mitt: Det går bra. Jeg får gi henne en klem neste gang. Og det håper jeg virkelig at jeg får sjansen til. For denne kvelden – med lys, varme, latter og Oda – den glemmer jeg ikke med det første. 🎄❤️
Da jeg så filmen Last Christmas, var det som om noe traff meg dypt inne i hjertet. Jeg trodde først det bare skulle være en vanlig romantisk julefilm, men den viste seg å være så mye mer enn det. Den handlet ikke bare om kjærlighet mellom to mennesker – men om livet, om å miste seg selv, og om å finne veien tilbake. Den fikk meg til å stoppe opp og tenke på alt jeg selv har kjent på; ensomheten, savnet, håpet, og lengselen etter noe ekte.
Jeg følte akkurat det samme som Kate. Hun var så rotløs, så forvirret – en som hadde gått gjennom mye og ikke helt visste hvor hun hørte hjemme lenger. Det var som å se et speilbilde av den følelsen man kan ha når alt føles tungt, og man prøver å smile selv når man egentlig ikke orker. Jeg kjente igjen den stillheten hun bar inni seg, den som ingen egentlig ser, men som ligger der under overflaten.
Og så kom Tom. Han var annerledes. Han var rolig, varm, og til stede på en måte som man sjelden møter. Han minnet henne – og meg – på at livet ikke bare handler om å overleve, men om å virkelig leve. Han så verden på en enkel, men dyp måte. Han fikk henne til å se det vakre i små ting: et smil, en samtale, et øyeblikk under stjernene. Det var så fint, fordi det minnet meg om hvordan kjærlighet egentlig burde være – ekte, ærlig og uten krav.
Men så kom slutten, og jeg kjente hjertet mitt briste. Da sannheten kom frem, og man forsto hvem Tom egentlig var, ble alt stille. Det var som om alle de følelsene jeg hadde holdt igjen, plutselig kom på en gang. Jeg ble både trist og rørt, men mest av alt takknemlig. For det han representerte, var ikke bare kjærlighet mellom to mennesker – det var håp. Han var som et lys som kom inn i livet hennes akkurat når hun trengte det mest, og selv om han ikke kunne bli, så forandret han henne for alltid.
Jeg følte det dypt. Den filmen lærte meg at noen ganger kommer mennesker inn i livet vårt bare for en kort stund, men de setter spor som varer for alltid. De lærer oss å elske, å tilgi, å se verden på nytt. De gir oss noe som ingen andre kan ta fra oss – et minne, et avtrykk, et hjerte som slår litt annerledes etterpå.
Last Christmas minnet meg også om at kjærlighet ikke alltid er perfekt. Den er ikke alltid enkel, og den varer ikke alltid slik vi håper. Men den kan fortsatt være ekte. Og ekte kjærlighet handler ikke om å eie noen, men om å være takknemlig for at du fikk oppleve dem i det hele tatt. Jeg tror det er derfor filmen traff meg så hardt – fordi den viste at selv tap kan være vakkert, hvis man velger å se kjærligheten som ble igjen.
Etter filmen satt jeg igjen med tårer i øynene, men også et smil. For jeg følte at jeg forsto noe viktig: at hjertet mitt fortsatt kan gi, selv etter alt det har gått gjennom. At selv om man har opplevd smerte, kan man finne håp igjen. Og kanskje, en dag, vil jeg også møte en som får meg til å se verden slik Tom så den – med åpne øyne og et åpent hjerte.
Så ja… når jeg så Last Christmas, følte jeg akkurat det samme som Kate. Jeg følte kjærligheten, savnet, smerten – men også gleden. Og mest av alt kjente jeg at kjærlighet virkelig finnes, selv når den gjør vondt. For den lever videre i minnene, i hjertet, og i de små øyeblikkene som aldri helt slipper taket.
Etter å ha sett Last Christmas, begynte jeg å tenke mye på hva det egentlig betyr å gi hjertet sitt til noen. Kjærlighet er ikke bare ord, blikk eller løfter – det er et valg, et stille øyeblikk der man bestemmer seg for å stole på et annet menneske. Det handler om å åpne seg, selv når man er redd for å bli såret.
Og jeg tenkte: hvis jeg noen gang hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt det til en helt spesiell person. Ikke til hvem som helst, men til en som virkelig forstår verdien av det jeg gir. Hjertet mitt er ikke perfekt – det bærer på sår, minner, og historier som ikke alle ville forstå. Men den som får det, må vite at det kommer med alt – både det vakre og det vanskelige.
Jeg ville gitt det til en person som ser meg når jeg prøver å gjemme meg. En som ikke gir opp når jeg trekker meg unna. En som holder hånden min uten å måtte si et ord, men som jeg likevel føler meg trygg hos. En som ikke bare elsker den siden av meg som smiler, men også den som tviler, som gråter, og som noen ganger mister troen på seg selv.
Hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, ville jeg gitt det til en som vet hvordan man tar vare på et annet menneskes sjel. En som ikke bruker kjærligheten som et spill, men som bærer den som et løfte – stille, ekte og trofast. Jeg ville gitt det til en som får meg til å tro på kjærlighet igjen, slik Tom fikk Kate til å tro, og slik jeg selv ble minnet på at kjærlighet fortsatt finnes.
For jeg tror at når man først gir bort hjertet sitt, da må det være fordi man har funnet en som virkelig fortjener det. En som ikke bare vil ha deg fordi du er der, men fordi de ser hvem du er, og elsker deg for nettopp det.
Så ja… hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt bort hjertet mitt til en spesiell person – en som får verden til å føles litt varmere, dagene litt lysere, og livet litt mer verdt å leve. For ekte kjærlighet handler ikke om å finne noen som fullfører deg, men om å finne noen som minner deg på at du allerede er hel – men at det er enda vakrere å være hel sammen.
Hvis jeg skulle gi bort hjertet mitt til en spesiell person, så ville det være til noen som får meg til å føle meg sett på en måte jeg aldri har blitt før. En som ikke bare ser overflaten, men som ser alt det som ligger under – frykten, tvilen, drømmene og de små tingene jeg skjuler for verden. En som ikke bare elsker når det er lett, men som holder fast når det stormer.
Denne personen ville være tålmodig, men ikke likegyldig; varm, men ikke påtrengende; og ærlig, selv når sannheten gjør vondt. De ville få meg til å le på en måte som får magen til å krible, og få meg til å gråte uten skam, fordi jeg vet at jeg er trygg med dem. Deres nærvær ville føles som et hjem, som et sted der jeg kan være helt meg selv, uten masker, uten forsøk på å imponere.
Hvis jeg hadde gitt hjertet mitt til dem, ville det vært fordi jeg stolte på at de ville behandle det med omsorg. Jeg ville gitt dem alt jeg har – de stille drømmene, de skjøre minnene, og de uferdige delene av meg selv som jeg fortsatt prøver å forstå. Og i bytte ville jeg fått noe som ikke kan kjøpes eller tvinges frem: en forbindelse så dyp at den føles som om sjelene våre kjenner hverandre fra før, som om vi alltid har vært ment å møte hverandre.
Denne personen ville få hjertet mitt til å slå fortere uten at det føles skremmende; de ville være min trygghet når alt annet virker kaotisk. Jeg ville gitt dem hjertet mitt fordi jeg vet at kjærlighet ikke handler om å eie, men om å dele. Om å skape et rom der vi begge kan vokse, lære, elske og feile – sammen.
Så ja… hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt det til en spesiell person. En som gjør at verden føles litt lettere, dagene litt lysere, og alt annet litt mindre skummelt. En som minner meg på at kjærlighet ikke handler om perfeksjon, men om sannhet, nærhet og motet til å åpne seg helt. Og kanskje, bare kanskje, ville det å gi bort hjertet mitt til denne personen være det vakreste valget jeg noen gang har gjort – fordi det ville være ekte, helt og fullt, akkurat som kjærlighet burde være. ❤️
Jeg føler meg ofte ensom. Selv når jeg er ute, omgitt av mennesker, kan jeg kjenne på en tomhet inni meg. Jeg smiler, jeg ler, jeg deltar, men når alt er over og jeg kommer hjem, er det som om stillheten minner meg på at noe mangler. Jeg kan ha venner rundt meg, men jeg kjenner at vennskap ikke er nok til å fylle hele hjertet mitt. Jeg lengter etter noe mer. Jeg lengter etter den ene –en som ser meg, virkelig ser meg, og velger meg.
Jeg liker en ung voksen dame. Hun er ikke bare en tilfeldig person, hun er annerledes. Vi har møttes før, og jeg kjente det nesten med en gang – vi hadde en god tone. Hun var åpen, trygg, og hun snakket med meg uten å nøle. Det var som om CP-en min ikke spilte noen rolle for henne. Hun så meg, ikke bare diagnosen. Den måten hun møtte meg på, uten frykt, uten å trekke seg unna, traff meg sterkt. Jeg følte meg friere i hennes nærvær enn jeg ofte gjør ellers. Det ga meg en sjelden følelse av normalitet og trygghet. Jeg kan ikke glemme det.
Men nettopp derfor er det så vanskelig. Jeg vet at jeg må ta initiativet. Jeg må starte. Og det er nettopp der jeg blir redd. Jeg vet at jeg burde sende en melding, vise interesse, men bare tanken på å gjøre det gjør meg nervøs. Fingrene stivner over tastaturet, hodet fylles av spørsmål. Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg si det? Hva hvis hun ikke svarer? Hva hvis hun svarer, men sier at hun bare ser på meg som en venn?
Det er lenge siden jeg har flørtet med noen. Jeg føler meg rusten, ute av trening, som om jeg ikke lenger vet hvordan man gjør det. Det burde være enkelt å skrive en melding, men for meg føles det som en kamp. Jeg åpner chatten, ser navnet hennes øverst, og hjertet begynner å slå fortere. Jeg skriver en melding – «Hei, hvordan går det?» – men så tviler jeg. Det føles for vanlig, for svakt. Jeg sletter den igjen.
Jeg prøver på nytt. «Jeg tenkte på deg i dag.» Bare å se de ordene på skjermen får magen min til å vrenge seg. De føles så ekte, så nære. Men så kommer frykten. Hva om hun synes jeg går for langt? Hva om hun føler at det blir for mye? Jeg sletter igjen.
Og så sitter jeg der, med en tom skjerm og en mobil som føles som den veier flere kilo. Jeg tar en pause, legger telefonen fra meg, men etter noen minutter løfter jeg den igjen. Jeg klarer ikke gi slipp, men jeg klarer heller ikke å trykke på «send».
Det er da frykten kommer tilbake. Den samme setningen som alltid stopper meg: «Jeg liker deg, men bare som venn.» Jeg ser det for meg så tydelig at jeg nesten føler jeg allerede har fått meldingen. Jeg ser hvordan hun skriver det, kanskje med et lite smilefjes for å gjøre det mildere, men det vil ikke gjøre noen forskjell. De fire ordene er nok til å slå pusten ut av meg. Bare som venn. Jeg vet at vennskap er noe verdifullt, men når hjertet mitt vil mer, føles det som å bli stengt ute fra det jeg egentlig drømmer om.
Bare forestillingen av det gjør meg lam. Jeg klarer ikke skrive mer, ikke sende. Jeg lar mobilen falle ned i senga ved siden av meg, og skjermen blir mørk. Rommet føles enda stillere enn før, som om det speiler stillheten inni meg. Hjertet banker fortsatt hardt, men nå uten grunn, bare av uro.
Jeg kjenner på frustrasjonen. Hvorfor må det være så vanskelig? Hvorfor kan ikke jeg bare sende en enkel melding som alle andre klarer? For meg blir det et helt fjell å bestige. Og når jeg ikke gjør det, føles det som nederlag. Ikke fordi hun har avvist meg – hun vet jo ingenting – men fordi jeg avviser meg selv før jeg engang prøver.
Når jeg ser kjærestepar ute, kjenner jeg det stikke ekstra. De går hånd i hånd, ler sammen, deler små blikk. Jeg vil også ha det. Jeg vil også ha noen å sende meldinger til, noen som smiler når de ser navnet mitt på skjermen, noen som savner meg når jeg ikke er der. Men i stedet blir jeg stående på avstand, fanget i frykten for svaret jeg ikke tør å få.
Jeg vet at jeg må ta initiativet først. Jeg vet at det er opp til meg. Ingen kommer til å gjøre det for meg. Men det er så tungt, fordi jeg bærer hele frykten alene. Ingen kan ta den bort. Ingen kan gjøre det lettere. Jeg må finne styrken inni meg, og akkurat nå føles den så langt unna.
Alt dette gjør meg sliten. Men også klar over noe viktig: følelsene mine er ekte. Hun betyr noe for meg. Og det er derfor det er så skummelt. For i henne ser jeg ikke bare en mulighet – jeg ser et håp om noe jeg virkelig vil. Og samtidig er det frykten for at det aldri blir mer enn vennskap som holder meg tilbake.
Jeg vet ikke når eller hvordan jeg skal finne motet. Jeg vet bare at jeg sitter fast mellom to verdener: ønsket om å si det høyt, og frykten for svaret «bare som venn.»
Jeg vil egentlig bare sende en melding til henne. Ikke noe stort, ikke noe dramatisk. Bare en enkel melding, bare for å bli enda bedre kjent med henne. Jeg vil vite mer om hvem hun er, hva hun liker, hva hun drømmer om. Jeg vil åpne en dør som gjør at vi kan prate oftere, slik at jeg kan lære henne å kjenne på en dypere måte.
Men det er noe som stopper meg. Hver gang jeg løfter mobilen og ser navnet hennes, fryser jeg. Tankene begynner å gå i sirkel. Jeg tenker på alt som kan gå galt, på alle mulige reaksjoner hun kan ha. Jeg lager hundre scenarier i hodet mitt, og til slutt blir jeg lammet. Jeg ender opp med å ikke gjøre noen ting.
Det er så frustrerende, fordi ønsket er sterkt. Jeg vil så gjerne bare ha en samtale, bare høre stemmen hennes i ordene hun skriver tilbake. Men det er som om kroppen min ikke hører på hjertet mitt. Fingrene stivner, og jeg blir sittende og se på skjermen som om den var en murvegg jeg ikke klarer å komme gjennom.
Jeg vet at det egentlig ikke trenger å være komplisert. Det kunne vært så enkelt som å skrive: «Hei, hvordan går det?» Men for meg blir det noe mye større. For meg føles det som at hele meg blir lagt på vektskålen i den ene meldingen. Og det er det som gjør det så vanskelig.
Jeg vil bare sende. Jeg vil bare bli bedre kjent. Jeg vil ikke miste sjansen til å oppleve noe som kan være ekte. Men det er akkurat som om frykten holder meg fast, som en usynlig hånd som trekker mobilen ut av hendene mine før jeg rekker å trykke på «send».
Endelig festival! Jeg hadde kjent på forventningen hele uka, og i dag var dagen her. Da jeg kom inn på området, slo lyden av musikken mot meg – dyp bass som fikk bakken til å vibrere. Lukten av nystekt mat, grill og popcorn blandet seg med sommerluften. Jeg møtte mange kjente, og vi lo og snakket mens vi beveget oss mellom scenene. Stemningen var smittende – alle var glade, alle var til stede. Jeg merket hvordan skuldrene senket seg, og jeg tenkte for meg selv: Dette er starten på en helg jeg kommer til å huske!!
For en kveld! Hele festivalområdet glitret i lys, folk gikk rundt med smil og latter, og musikken fylte luften. Jeg følte meg fri og energisk. Jeg hadde på meg gull-dressjakken, og det tok ikke lang tid før folk la merke til den. Flere kom bort: «Den jakken er råkul!» og «Kan jeg ta et bilde med deg?» Jeg smilte og sa alltid ja. Når vi tok selfies, kunne jeg se hvor glade folk ble, og inni meg vokste en følelse av stolthet. Jeg følte meg sett, og det gjorde meg utrolig godt.
Senere på kvelden traff jeg noen venner. Vi tullet og lo, og jeg kjente at jeg var helt i min egen boble av glede. Og så… så jeg henne. Hun stod der sammen med gjengen, og blikket mitt bare festet seg på henne. Hun hadde et nærvær som tok pusten fra meg. Jeg tenkte: «Oh shit, wow.» Hjertet hoppet over et slag, og plutselig begynte det å dunke i takt med musikken.
Vi så på hverandre, og det var som om festivalstøyen ble litt svakere akkurat da. Vi begynte å danse sammen. Hun lo, og jeg lo tilbake – ekte latter, sånn som bare kommer når man virkelig er til stede. Vi tok et bilde sammen, og jeg kjente en glede som ikke kan forklares helt med ord.
Da konserten var ferdig, gikk vi ut sammen fra festivalen. Luften ute var kjøligere, og jeg kjente hvordan svetten på pannen min blandet seg med sommerbrisen. Hun skulle hjem, og jeg også. Før vi skiltes, klemte hun meg. Hun luktet godt, en blanding av parfyme og frisk luft, og hun sa: «Håper vi sees igjen, hade.»
På vei hjem klarte jeg ikke å stoppe tårene. Ikke fordi jeg var trist, men fordi jeg kjente et så sterkt behov for en sånn person i livet mitt. En dame som er tålmodig, som bryr seg, og som ser meg for den jeg er. Jeg vet jeg har CP, men det er bare en del av meg – en tilstand, ikke alt jeg er. Jeg kan mye mer enn de fleste tror, og jeg drømmer om å dele livet med en som virkelig forstår det.
Søndag – dagen etter
Jeg våknet sent i dag. Kroppen var tung, men hodet mitt var fullt av bilder fra i går. Jeg kunne fortsatt høre ekkoet av musikken, og jeg kunne se lyset fra scenen danse bak øyelokkene mine. Men mest av alt husket jeg henne. Måten hun smilte, måten hun så på meg. Når vi danset, føltes det som om resten av verden forsvant litt. Og når hun klemte meg til slutt, var det som om hun la igjen et lite håp i hjertet mitt.
Jeg merker at jeg drømmer om å ha en sånn person i livet mitt. En som ser hele meg – ikke bare CP-en. Jeg kan mer enn folk tror, og jeg har så mye kjærlighet å gi. Når tårene kom igjen i dag, lot jeg dem bare renne. Jeg skammer meg ikke, for de viser at jeg virkelig bryr meg.
Kanskje ser jeg henne igjen, kanskje ikke. Men jeg håper virkelig at vi møtes. Faktisk, jeg har begynt å tenke på noe… Hvis jeg får muligheten, vil jeg ta henne med på en date. Jeg ser for meg at vi kunne gått en tur ved sjøen, eller satt oss ned på en kafé og bare pratet i ro og fred. Kanskje ledd like mye som vi gjorde på festivalen. Bare være oss to, uten høy musikk og tusen mennesker rundt. Det er en tanke som gir meg sommerfugler i magen. Og uansett hva som skjer, så holder jeg fast på håpet. En dag kommer jeg til å finne en som vil være med meg for den jeg er – og kanskje, bare kanskje, er hun allerede den jeg møtte i går kveld.
