Timene fram til vi skulle møtes gikk litt sakte. Jeg gledet meg sånn. Men mest av alt var jeg glad. Jeg sjekket at billetten til Pepperkakebyen, og gå til bussterminalen hvor vi skulle møtes.
Da hun kom gående, med det smittende smilet sitt, kjentes det som om alt lysnet litt – til og med den grå novemberluften. Hun så så fin ut, som alltid. Vi gikk på bussen sammen, fant oss en plass og begynte å prate. Det var så lett å snakke med henne. Vi lo av små ting, delte tanker om julen som nærmer seg, og jeg fortalte henne om hvilken glede lysfesten gir meg hvert år. Så sa jeg, nesten litt nervøst, at jeg hadde en billett til Pepperkakebyen – og at hun gjerne kunne være med hvis hun hadde lyst. Hun smilte og svarte: «Vi får se.» Og det var helt greit for meg.
Vi tok bussen noen stopp til, og da vi kom fram, foreslo hun at vi kunne gå innom butikker først. Jeg likte at hun foreslo det. Det betydde at hun også ville være litt ekstra sammen. Vi dro inn i en klesbutikk og bare kikket litt rundt. Hun prøvde noen klær, og jeg så hvor fint alt kledde henne. Jeg spurte henne hva hun ønsket seg til jul, og hun svarte at hun ikke var helt sikker, men kanskje klær. Da fikk jeg en idé – kanskje jeg kunne gi henne noe fint, noe som viste at jeg hadde tenkt på henne.
Etterpå gikk vi ut i kulden, men alt føltes varmt – kanskje på grunn av alle lysene som lyste opp byen. Lysfesten var allerede i gang. Folk samlet seg på Festplassen, med levende lys og juleglød i øynene. Musikken var vakker, og forventningen bygde seg opp mens vi sto der og ventet på at det store øyeblikket skulle komme – tenningen av juletreet.
Og så skjedde det. Lysene flammet opp, og det var som om hele byen våknet på en ny måte. Folk ble stille i noen sekunder, før en varm applaus fylte luften. Jeg kjente et lite sus inni meg, og jeg så bort på Oda. Hun stod med hodet litt til siden og så opp på lyset – og med det lille smilet sitt. Jeg tenkte: Det er akkurat her jeg vil være nå.
Etter lysfesten gikk vi tilbake mot bussen. Folk var glade, barn sang, og kulden hadde begynt å krype inn under jakken, men jeg merket det knapt. Da vi satte oss på bussen, snudde Oda seg mot meg og sa: «Takk for at du tok meg med.» Jeg tror ikke hun helt aner hvor mye de ordene betydde for meg – det var som å få en liten sol inni hjertet.
Vi fortsatte å prate på bussen, om alt og ingenting. Det var så lett, så naturlig. Vi lo litt, også var det stille noen ganger, på en måte som ikke var klein. Bare stille, som om vi begge var fornøyde.
Da vi kom fram til leiligheten min, stoppet vi utenfor døra. Hun sa: «Takk for en fantastisk kveld, ha det!» Jeg fikk lyst til å gi henne en klem, vise at jeg hadde satt like mye pris på dette. Men jeg ble litt sjenert. Jeg tenkte, stille inne i hodet mitt: Det går bra. Jeg får gi henne en klem neste gang. Og det håper jeg virkelig at jeg får sjansen til. For denne kvelden – med lys, varme, latter og Oda – den glemmer jeg ikke med det første. 🎄❤️
