Da jeg så filmen Last Christmas, var det som om noe traff meg dypt inne i hjertet. Jeg trodde først det bare skulle være en vanlig romantisk julefilm, men den viste seg å være så mye mer enn det. Den handlet ikke bare om kjærlighet mellom to mennesker – men om livet, om å miste seg selv, og om å finne veien tilbake. Den fikk meg til å stoppe opp og tenke på alt jeg selv har kjent på; ensomheten, savnet, håpet, og lengselen etter noe ekte.
Jeg følte akkurat det samme som Kate. Hun var så rotløs, så forvirret – en som hadde gått gjennom mye og ikke helt visste hvor hun hørte hjemme lenger. Det var som å se et speilbilde av den følelsen man kan ha når alt føles tungt, og man prøver å smile selv når man egentlig ikke orker. Jeg kjente igjen den stillheten hun bar inni seg, den som ingen egentlig ser, men som ligger der under overflaten.
Og så kom Tom. Han var annerledes. Han var rolig, varm, og til stede på en måte som man sjelden møter. Han minnet henne – og meg – på at livet ikke bare handler om å overleve, men om å virkelig leve. Han så verden på en enkel, men dyp måte. Han fikk henne til å se det vakre i små ting: et smil, en samtale, et øyeblikk under stjernene. Det var så fint, fordi det minnet meg om hvordan kjærlighet egentlig burde være – ekte, ærlig og uten krav.
Men så kom slutten, og jeg kjente hjertet mitt briste. Da sannheten kom frem, og man forsto hvem Tom egentlig var, ble alt stille. Det var som om alle de følelsene jeg hadde holdt igjen, plutselig kom på en gang. Jeg ble både trist og rørt, men mest av alt takknemlig. For det han representerte, var ikke bare kjærlighet mellom to mennesker – det var håp. Han var som et lys som kom inn i livet hennes akkurat når hun trengte det mest, og selv om han ikke kunne bli, så forandret han henne for alltid.
Jeg følte det dypt. Den filmen lærte meg at noen ganger kommer mennesker inn i livet vårt bare for en kort stund, men de setter spor som varer for alltid. De lærer oss å elske, å tilgi, å se verden på nytt. De gir oss noe som ingen andre kan ta fra oss – et minne, et avtrykk, et hjerte som slår litt annerledes etterpå.
Last Christmas minnet meg også om at kjærlighet ikke alltid er perfekt. Den er ikke alltid enkel, og den varer ikke alltid slik vi håper. Men den kan fortsatt være ekte. Og ekte kjærlighet handler ikke om å eie noen, men om å være takknemlig for at du fikk oppleve dem i det hele tatt. Jeg tror det er derfor filmen traff meg så hardt – fordi den viste at selv tap kan være vakkert, hvis man velger å se kjærligheten som ble igjen.
Etter filmen satt jeg igjen med tårer i øynene, men også et smil. For jeg følte at jeg forsto noe viktig: at hjertet mitt fortsatt kan gi, selv etter alt det har gått gjennom. At selv om man har opplevd smerte, kan man finne håp igjen. Og kanskje, en dag, vil jeg også møte en som får meg til å se verden slik Tom så den – med åpne øyne og et åpent hjerte.
Så ja… når jeg så Last Christmas, følte jeg akkurat det samme som Kate. Jeg følte kjærligheten, savnet, smerten – men også gleden. Og mest av alt kjente jeg at kjærlighet virkelig finnes, selv når den gjør vondt. For den lever videre i minnene, i hjertet, og i de små øyeblikkene som aldri helt slipper taket.
Etter å ha sett Last Christmas, begynte jeg å tenke mye på hva det egentlig betyr å gi hjertet sitt til noen. Kjærlighet er ikke bare ord, blikk eller løfter – det er et valg, et stille øyeblikk der man bestemmer seg for å stole på et annet menneske. Det handler om å åpne seg, selv når man er redd for å bli såret.
Og jeg tenkte: hvis jeg noen gang hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt det til en helt spesiell person. Ikke til hvem som helst, men til en som virkelig forstår verdien av det jeg gir. Hjertet mitt er ikke perfekt – det bærer på sår, minner, og historier som ikke alle ville forstå. Men den som får det, må vite at det kommer med alt – både det vakre og det vanskelige.
Jeg ville gitt det til en person som ser meg når jeg prøver å gjemme meg. En som ikke gir opp når jeg trekker meg unna. En som holder hånden min uten å måtte si et ord, men som jeg likevel føler meg trygg hos. En som ikke bare elsker den siden av meg som smiler, men også den som tviler, som gråter, og som noen ganger mister troen på seg selv.
Hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, ville jeg gitt det til en som vet hvordan man tar vare på et annet menneskes sjel. En som ikke bruker kjærligheten som et spill, men som bærer den som et løfte – stille, ekte og trofast. Jeg ville gitt det til en som får meg til å tro på kjærlighet igjen, slik Tom fikk Kate til å tro, og slik jeg selv ble minnet på at kjærlighet fortsatt finnes.
For jeg tror at når man først gir bort hjertet sitt, da må det være fordi man har funnet en som virkelig fortjener det. En som ikke bare vil ha deg fordi du er der, men fordi de ser hvem du er, og elsker deg for nettopp det.
Så ja… hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt bort hjertet mitt til en spesiell person – en som får verden til å føles litt varmere, dagene litt lysere, og livet litt mer verdt å leve. For ekte kjærlighet handler ikke om å finne noen som fullfører deg, men om å finne noen som minner deg på at du allerede er hel – men at det er enda vakrere å være hel sammen.
Hvis jeg skulle gi bort hjertet mitt til en spesiell person, så ville det være til noen som får meg til å føle meg sett på en måte jeg aldri har blitt før. En som ikke bare ser overflaten, men som ser alt det som ligger under – frykten, tvilen, drømmene og de små tingene jeg skjuler for verden. En som ikke bare elsker når det er lett, men som holder fast når det stormer.
Denne personen ville være tålmodig, men ikke likegyldig; varm, men ikke påtrengende; og ærlig, selv når sannheten gjør vondt. De ville få meg til å le på en måte som får magen til å krible, og få meg til å gråte uten skam, fordi jeg vet at jeg er trygg med dem. Deres nærvær ville føles som et hjem, som et sted der jeg kan være helt meg selv, uten masker, uten forsøk på å imponere.
Hvis jeg hadde gitt hjertet mitt til dem, ville det vært fordi jeg stolte på at de ville behandle det med omsorg. Jeg ville gitt dem alt jeg har – de stille drømmene, de skjøre minnene, og de uferdige delene av meg selv som jeg fortsatt prøver å forstå. Og i bytte ville jeg fått noe som ikke kan kjøpes eller tvinges frem: en forbindelse så dyp at den føles som om sjelene våre kjenner hverandre fra før, som om vi alltid har vært ment å møte hverandre.
Denne personen ville få hjertet mitt til å slå fortere uten at det føles skremmende; de ville være min trygghet når alt annet virker kaotisk. Jeg ville gitt dem hjertet mitt fordi jeg vet at kjærlighet ikke handler om å eie, men om å dele. Om å skape et rom der vi begge kan vokse, lære, elske og feile – sammen.
Så ja… hvis jeg hadde valgt å gi bort hjertet mitt, så hadde jeg gitt det til en spesiell person. En som gjør at verden føles litt lettere, dagene litt lysere, og alt annet litt mindre skummelt. En som minner meg på at kjærlighet ikke handler om perfeksjon, men om sannhet, nærhet og motet til å åpne seg helt. Og kanskje, bare kanskje, ville det å gi bort hjertet mitt til denne personen være det vakreste valget jeg noen gang har gjort – fordi det ville være ekte, helt og fullt, akkurat som kjærlighet burde være. ❤️
