Jeg har tenkt lenge på om jeg skulle skrive dette innlegget, men dette er en sak som betyr veldig mye for meg.
Jeg går på dagsenter selv. Derfor skriver jeg ikke bare om noe jeg har lest om eller hørt andre snakke om. Jeg skriver om noe jeg selv opplever og har tanker om.
Jeg mener vi må begynne å snakke mye mer om hvordan mennesker med funksjonsnedsettelser blir verdsatt når de går på dagsenter og utfører arbeidsoppgaver.
For meg handler dette ikke bare om penger.
Det handler om verdighet, respekt, selvstendighet, inkludering og følelsen av at det du gjør faktisk betyr noe.
Da jeg var ferdig på videregående, måtte jeg finne ut hva jeg skulle gjøre videre.
Mange andre på min alder kunne tenke på utdanning, jobb, karriere og lønn.
For meg var dagsenter et av alternativene.
Men da jeg skjønte hvordan dette kunne fungere, reagerte jeg.
Jeg opplevde at jeg kunne måtte betale utgifter for å være på dagsenter, samtidig som jeg ikke fikk vanlig lønn for det jeg gjorde.
Jeg husker at jeg tenkte:
Hvorfor skal jeg betale for å være et sted hvor jeg også kan bidra og gjøre oppgaver?
Det var faktisk en av grunnene til at jeg ikke begynte på dagsenter rett etter videregående.
I dag går jeg på dagsenter selv.
Og jeg vil være tydelig på én ting:
Jeg mener ikke at dagsenter er dårlig.
Dagsenter kan være utrolig viktig for mange mennesker. Det kan gi oss et sosialt miljø, venner, aktiviteter, trygghet, rutiner og noe meningsfullt å stå opp til.
Men nettopp fordi dagsenter betyr så mye for mange mennesker, mener jeg også at vi må tørre å stille noen vanskelige spørsmål.
Når går en aktivitet over til å bli arbeid?
Hvis du møter opp flere dager i uken, har faste oppgaver, lager eller produserer noe, hjelper til og utfører oppgaver som faktisk har en verdi – hvorfor skal ikke den innsatsen også kunne ha en økonomisk verdi?
Det er dette jeg ønsker at flere skal diskutere.
♿ Se hva vi kan – ikke bare hva vi ikke kan
Jeg synes altfor mye oppmerksomhet kan handle om hva mennesker med funksjonsnedsettelser ikke klarer.
Jeg ønsker at vi snur på det.
Spør heller:
Hva kan denne personen gjøre?
Hva ønsker denne personen å gjøre?
Hva trenger personen av tilrettelegging for å få det til?
Noen sitter i rullestol.
Noen kan gå.
Noen kan bare bruke én arm.
Noen trenger hjelp til mange ting.
Noen trenger assistanse for å utføre en arbeidsoppgave.
Noen kan jobbe raskt.
Andre trenger mye mer tid.
Noen klarer kanskje bare én bestemt oppgave.
Men vet dere hva?
Det betyr ikke at innsatsen deres er verdiløs.
Vi er forskjellige mennesker med forskjellige forutsetninger.
En person som trenger hjelp, kan fortsatt bidra.
En person som bruker rullestol, kan fortsatt bidra.
En person som bare kan bruke én arm, kan fortsatt bidra.
En person som trenger lang tid på en oppgave, kan fortsatt bidra.
Og dersom det personen gjør faktisk er arbeid, mener jeg at vi også må tørre å diskutere betaling.
💰 Det handler også om selvstendighet
Det koster penger å leve.
Mennesker med funksjonsnedsettelser ønsker også å kunne kjøpe klær, dra på kafé, gå på konserter, reise, kjøpe julegaver, spare penger og bestemme over vårt eget liv.
Vi har drømmer akkurat som alle andre.
Noen ønsker å spare til ferie.
Noen ønsker seg ny telefon eller PC.
Noen ønsker å kunne invitere en venn på middag.
Noen ønsker bare å ha litt mer økonomisk frihet i hverdagen.
Det å tjene penger handler derfor om mye mer enn selve beløpet.
Det kan handle om følelsen av:
«Jeg gjorde en jobb. Jeg bidro. Jeg tjente disse pengene selv.»
Den følelsen mener jeg flere burde få oppleve.
🏛️ Hvis jeg hadde vært politiker
Hvis jeg hadde vært politiker, ville dette vært en sak jeg hadde ønsket å jobbe med.
Jeg ville ønsket et system hvor mennesker med funksjonsnedsettelser som utfører reelle arbeidsoppgaver, får en rettferdig økonomisk godtgjørelse for innsatsen.
Det skulle ikke avgjøres av om personen sitter i rullestol.
Det skulle ikke avgjøres av om personen bare kan bruke én arm.
Det skulle ikke avgjøres av om personen trenger mye hjelp.
Og det skulle ikke avgjøres av om personen bruker lengre tid enn andre.
Jeg ville heller spurt:
Hva kan du bidra med, og hva trenger du for å få muligheten til å gjøre det?
Trenger du en assistent?
Da må vi se på hvordan vi kan tilrettelegge.
Trenger du spesialutstyr?
Da må vi se på det.
Trenger du mer tid?
Da må vi gi rom for det.
For tilrettelegging burde ikke bety at arbeidet ditt plutselig ikke har noen verdi.
❤️ Vi må også være ærlige om at dagsenter er forskjellige
Jeg mener selvfølgelig ikke at absolutt alt som skjer på et dagsenter automatisk er arbeid.
Noen aktiviteter handler om sosial kontakt, trening, omsorg, opplevelser eller bare det å ha et trygt og godt sted å være.
Det er også viktig.
Men når mennesker faktisk utfører arbeidsoppgaver, mener jeg at vi trenger et tydeligere skille mellom aktivitet og arbeid.
For når aktivitet i praksis blir arbeid, synes jeg det er naturlig å stille spørsmålet om betaling.
🏛️ Til dere politikere
Jeg håper politikere som leser dette, tar seg tid til å tenke over saken.
Og jeg har en utfordring til dere:
Kom og besøk dagsentrene.
Ikke bare sitt på et kontor og les rapporter og tall.
Kom og møt oss.
Snakk med menneskene som faktisk bruker tilbudene.
Se hva vi gjør.
Se oppgavene som blir utført.
Hør hva vi selv ønsker.
Spør oss hva som fungerer og hva vi mener burde bli bedre.
For det er våre liv disse beslutningene handler om.
Ikke bare snakk om oss. Snakk med oss.
Og når dere lager nye løsninger, inviter mennesker med funksjonsnedsettelser til bordet.
Vi kjenner denne hverdagen fordi vi lever den.
Jeg ønsker et samfunn hvor mennesker med funksjonsnedsettelser ikke bare blir sett på som mennesker som trenger hjelp.
Vi kan også være mennesker som bidrar.
Vi kan lære.
Vi kan utvikle oss.
Vi kan ta ansvar.
Vi kan gjøre arbeidsoppgaver.
Vi kan ha ambisjoner.
Og vi kan ha drømmer om større økonomisk selvstendighet.
Mennesker med funksjonsnedsettelser skal ikke bare få lov til å være til stede i samfunnet.
Vi skal få muligheten til å delta i det.
Derfor vil jeg avslutte med noen spørsmål til politikerne:
Hvis en person møter opp uke etter uke og utfører reelle arbeidsoppgaver – hvorfor skal ikke innsatsen ha en økonomisk verdi?
Hvorfor skal behovet for tilrettelegging gjøre arbeidet mindre verdt?
Og kanskje det viktigste spørsmålet:
Hvis arbeidet vårt er viktig nok til at det skal gjøres – hvorfor er det ikke viktig nok til at innsatsen vår skal verdsettes økonomisk?
Jeg håper flere politikere vil komme og snakke med oss som faktisk går på dagsenter.
Ikke for å fortelle oss hva dere tror vi trenger.
Men for å spørre oss:
«Hva ønsker dere?»
«Hva kan dere bidra med?»
«Hva kan vi gjøre bedre?»
Det er slik ekte inkludering begynner.
❤️♿ Se hva vi kan – ikke bare hva vi trenger hjelp til.
Arbeid er arbeid, også når personen som gjør det sitter i rullestol, bare kan bruke én arm, trenger ekstra tid eller trenger hjelp og tilrettelegging for å få det til.
Del gjerne innlegget hvis du mener dette er en diskusjon vi trenger å ta. ❤️
– Ham Christian